Christian Tybring-Gjedde (Frp) dyrker rollen som outsider.
Foto: FrP
Leder

Svart belte i populisme

Det "kulturdebatten" egentlig handlet om, var Christian Tybring-Gjedde selv.

Utrop nr. 3/2013 (17.01.2013)

Hva er det som gjør at Christian Tybring-Gjedde (Frp) har fått mye oppmerksom de siste ukene? Etter å ha spurt kulturminister Hadia Tajik (Ap) i Stortingets spørretime om å definere norsk kultur ble det lite rabalder. Men så, rett etter jul, kom journalist Jon Hustad med en kronikk der han støttet Tybring-Gjedde og trakk fram sider ved pakistansk kultur som eksempel på hvorfor Frp-eren har rett når han trekker en linje mellom kulturdebatten og innvandringsdebatten. Dermed var debatten i gang for fullt igjen.

Folk, altså kommentatorer i avisene og Tybring-Gjeddes politiske motstandere, bet seg raskt merke i at debatten «Gjedda» egentlig ville fremme, handlet om innvandring. Dette fikk han selvsagt knallhard kritikk for. Men de har bare delvis rett. Riktignok snakket han mye om innvandring i den påfølgende debatten etter Jon Hustads kronikk. Men det debatten egentlig handlet om, var Tybring-Gjedde selv.

Alle populistiske politikere lever av troverdighet. Men det er en spesiell type troverdighet. De lever av sin rolle som outsidere. Som personer utenfor det politiske establishment. Det er der de trives best, og må befinne seg, fordi det er herfra man kan si det som er politisk ukorrekt. Så fort man befinner seg på innsiden, har man tapt. Da har man ikke lenger troverdighet fordi man har for mange hensyn å ta, for mange motstridende særinteresser som man må høre på. Noen som la merke til Tybring-Gjeddes stunt i Stortinget hvor han brukte store plakater for å få fram sitt budskap? Slike stunt kunne vært tatt rett ut av håndboka for populistiske politikere (hvis noe slikt fantes). Det gjelder å bygge opp et image som en person som taler makta midt i mot, som ikke er redd for å si det han mener, som står på folk flest sin side uansett hvor mye de som er innenfor prøver å tie ham i hjel.

Det er i en slik imageoppbyggende kontekst Tybring-Gjeddes mange utspill og spillopper (også) må forstås. Han skriver refsende kronikker («Drøm fra Disneyland»), han stiller spørsmål det er umulig å svare riktig på i spørretimen (hva er norsk kultur?) og han poserer i Stortinget med plakater med lettfattelige, slagordpregete budskap som lett når avisspaltene og nettavisene.

Det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at Tybring-Gjedde er Frps dyktigste populist. Han har nå nådd elitedivisjonen, der Carl I. Hagen en gang befant seg. Så lenge Siv Jensen dyrker et seriøst og statsmannsaktig image, er en folketribun-figur som Tybring-Gjedde gull verdt for Frp. Partiet er fremdeles det eneste i norsk politikk som har antipolitikk som et av sine kjerneelementer, altså en politisk retorikk der man grunnleggende sett avviser at de demokratiske institusjonene våre fungerer som de skal, og at mye av grunnen til dette, er at politikerne selv har sviktet oss vanlige folk.

Dette er en form for politisk retorisk spill som det er svært vanskelig å hamle opp med, og selv om Hadia Tajik kom med mange gode svar på Tybring-Gjeddes kulturspørsmål, fastholder han at hun ennå ikke har gitt noe godt svar. Og det vil hun heller aldri kunne gi, nettopp fordi hun i Tybring-Gjeddes verden representerer det partiet som har åpnet Norge for innvandring, og som har ført en «snillistisk» politikk overfor «islamister» og andre mørkemenn. Så lenge Frps politiske motstandere ikke går til kjernen av dette spillet, vil de alltid tape denne typen debatter. Og de vil garantert komme igjen.