Jeg blir aldri etnisk norsk

Kommentarforfatteren mener det går an å være norsk uten "å se norsk ut". For å understreke poenget tok hun på seg bunad.
Foto: Pia Christina Scarvounis
Jeg har foreldre fra utlandet, én bror fra innlandet, og to fra hvert sitt sted på kontinentet Afrika. Afrika er på utsiden, Norge på innsiden. Så når kan jeg kalle meg nordmann?
0Shares
Avatar
Latest posts by Koubang Mbilase Enyam (see all)

Når jeg er i utlandet, er jeg norsk, når jeg er i Norge, er jeg utenlandsk. Det er slitsomt å hele tiden måtte forklare hvor man er fra. Hvorfor holder det ikke bare å si at jeg er norsk når jeg er i Norge?

Jeg er norsk på mange måter, men ikke etnisk, og det vil jeg aldri bli heller, skal man tro det man hører. Fordi det forbindes først og fremst med hvordan man ser ut. Men etnisitet handler om mye mer enn det ytre. Det handler om identitetsfølelsen, om kulturtradisjonene og om det som gjør at man som gruppe får en sterk tilknytning til hverandre. Det er disse faktorene som gjør at jeg likevel får ta del i fellesskapet som en nordmann. 

Foreldrene mine kom til Norge lenge før jeg var født og integrerte seg i det norske samfunnet sammen med andre innvandrere. Passet de har, gjør at deres norske identitet er svært sterk. Foreldrene mine har alltid insistert på at vi som er født her og oppvokst her skal få lov til å hevde den norske identiteten vår på lik linje med andre nordmenn. 

– Hvis noen spør, så er du norsk. Ingen skal få lov til å fortelle deg annet, har min mor alltid sagt.

Etnisitet skaper skiller
Hvor viktig er etnisitet egentlig? Det er en måte å klassifisere mennesker på som gjør at man skaper et unaturlig og utdatert skille mellom folk basert på deres såkalte etnisitet. 

Den svenske journalisten Bjørn Lindahl understreker at bruken av begrepet “etnisk norsk” gjør at folk som er bosatt i Norge med bakgrunn fra en annen verdensdel eller kultur aldri vil bli oppfattet som helt norske. 

Og hvis det stemmer, hva skal jeg da hevde meg som?

Passet mitt gir meg retten til å hevde meg som nordmann, men jeg bærer ikke på passet mitt hver gang noen finner på å spørre hvor jeg er fra. 

Skinnet bedrar
På jobb som telefonselger er det ingen som hører at jeg ikke er etnisk norsk, men det stusses over det fremmede navnet mitt. Bak kassa på Kiwi blir jeg lagt merke til som “hun som prater så godt norsk”. I flere situasjoner opplever jeg at det ene står i kontrast til det andre. Enten er hudfargen min feil, eller så er det navnet mitt som er for vanskelig.    

Det spiller ingen rolle hvor norsk man føler seg, eller hvor lenge man har bodd i landet, om man spiser fårikål hos mor på søndager, eller om man går på tur med Kvikklunsj i sekken. Det første folk ser som skriker fremmed ved en person, er nemlig hudfargen.

Flere ganger har jeg opplevd at folk snakker engelsk til meg fordi de går utifra at jeg ikke prater norsk, eller at jeg blir spurt om jeg prater norsk, før samtalen er i gang. Jeg har alltid mistenkt at nordmenn er så glad i å prate engelsk at de tar sjansen hver gang den byr seg, selv når det ikke er behov. 

Etterhvert er det blitt vanlig å få barn på tvers av kulturer og bakgrunner, og snart vil kanskje den hvite nordmannen som vi kjenner i dag ikke eksistere. Bør det ikke handle om hvor man føler seg hjemme, og mindre om hvordan man ser ut? 

Barn fra andre verdensdeler som blir adoptert av norske familier, har som regel ingen de likner på i familien, utseendemessig, men et barn som bor her fra spedbarnsalder og som integreres i samfunnet, vil alltid ha stemplet som “ikke etnisk norsk”. Jeg synes det skaper en større distanse mellom de forskjellige folkegruppene i Norge enn nødvendig. 

Opprinnelse
Som etnisitet er opprinnelse også et merkelig begrep, fordi det plasserer folk et annet sted enn i Norge. Jeg har alltid stusset på det. Ofte er det familiebakgrunnen folk er nysjerrig på, men det kommer ikke tydelig frem i spørsmålet om den såkalte opprinnelsen. For en som er født og oppvokst i Norge med liten eller ingen erfaring fra eller tilknyttning til andre deler av verden, føler man seg straks som en fremmed i egen bakgård når slike spørsmål kommer. 

Med en bakgrunn fra Sør-Afrika  som også omtales som regnbuenasjonen  og Kamerun, vet jeg at det er en større aksept for enhver som skulle føle seg som en sørafrikaner i dag. Det har vel å gjøre med den lange innvandringshistorien deres. Men er det nok å føle at man er fra et sted? Det tar nok litt lenger tid før Norge varmer opp til tanken om den “brune nordmannen”. 

Ettersom min bakgrunn er delt synes jeg det er ekstra viktig med den norske identiteten, og hos meg står den sterk. Men som regel må jeg trekke frem genealogien min i enhver samtale om hvor jeg “kommer fra”. 

– Jammen, hvor er du opprinnelig fra?
Jeg har flere ganger blitt spurt om opprinnelsen min, og hver gang frister det å svare at “jeg kommer opprinnelig fra mamma sin mage, sånn som du kommer fra din mors mage”, men jeg holder det for meg selv. Hvorfor har man behov for å plassere folk på et verdenskart som er så stort at det finnes steder man ikke har hørt om engang?

Fremtiden inneholder et mangfold av etnisiteter. Det er spådd at i 2050 vil den gjennomsnittlige amerikaner ikke tilhøre en enkelt etnisk gruppe. Allerede nå kan man høre om såkalte “blackanese”, “filatino” og “blaxian”, og variasjonene vil bli flere. 

Jeg gleder meg til tiden når opprinnelse og etnisitet ikke lenger spiller noen rolle fordi det vil bety at vi er på vei mot et fargeblindt samfunn, og jeg håper at jeg lever så lenge at jeg opplever det. 

Jeg er norsk på mange måter, men ikke etnisk, og det vil jeg aldri bli heller, skal man tro det man hører.