Foto: young shanahan
- Historien om en oppvaskmaskin - 25.03.2014
Kona mi og jeg er kommet i den alderen da man pusser opp – enten man vil eller ikke. Altså; jeg vil ikke, men jeg må, litt fordi kona vil. Så vi har bygget nytt kjøkken med den konsekvens at en fin, fire år gammel oppvaskmaskin ikke lenger er brukbar. Nå skal det være innbygd oppvaskmaskin, må vite.
Jeg skred til verket, satt inn annonse på Finn, og tenkte at det burde da være mulig å få 1500 kroner for en oppvaskmaskin som tross alt hadde kosta 5000,- på Borge i Hokksund. Dessuten er jeg halvt Sunnmøring. Man søler ikke bort pengene sine.
Så kom det en tekstmelding: Kan jeg få oppvaskmaskinen for 1000,- kroner? Hilsen Wizam.
Vi får nå se på det, svarte 50 prosent sunnmøringen. Men siden det ikke meldte seg noen andre kjøpere, tenkte jeg at, pytt, la oss få den ut av huset.
Ja, du kan få den for 1000 kroner hvis du henter den i kveld, tekstet jeg.
Jada, de kunne komme etter klokka åtte. En søndag kveld.
Klokka halv ni kom de. Det vil si Wizam og Mohammad var ikke særlig vant til snøføret i Norge, så jeg måtte ut og kjøre bilen deres opp det siste stykket til huset. En gammel Mazda med slitte dekk. Og definitivt uten plass til en oppvaskmaskin. Allerede her var jeg i ferd med å bli litt amper.
De kikka lenge og vel på oppvaskmaskinen.
Så kom spørsmålet. Om de kunne få den for 500? Min indre sunnmøring var allerede i harnisk og jeg var i ferd med å taue dem bort til pc-en og annonsene på Finn for å vise dem hva tilsvarende oppvaskmaskiner gikk for. Da kom jeg endelig til meg sjøl.
– Hvor kommer dere fra?
– Palestina.
– Gaza eller Vestbredden?
– Gaza by.
– Fatah eller Hamas? spurte jeg i et forsøk på å plassere dem politisk.
– Ingenting. Vi er ikke politisk aktive.
– Flyktninger?
De nikka samstemt.
Så fikk jeg litt av historien. Som dere har sett på tv. Sønderbomba hus, blod, død og elendighet. Yngstemann Hazim og ble født to dager ut i krigen i Gaza og på Vestbredden i 2008. Det gikk tre uker før Israel og palestinerne ble enige om en våpenhvile. Tre uker uten helsehjelp, uten skikkelige sanitærforhold, uten sykehus. Hazim ble ikke bada skikkelig før det var gått en måned etter fødselen. Og hvis vi nå for en stakket stund legger storpolitikken til side, og ikke fordeler ansvar, så kan vi være enige om at dette var mennesker som var uskyldig ramma.
Da sier du ikke nei til å selge en oppvaskmaskin for 500 kroner.
Så jeg kjørte fram bilen, stappa inn oppvaskmaskinen og kjørte den hjem til dem på Åssida.
Og der kunne historien ha slutta, med meg påført en helgenglorie som lyste opp i vinternatta.
Men det slutter ikke der. Heldigvis.
For da oppvaskmaskinen var båret inn i den vesle leiligheten deres, kom invitasjonen.
Du må komme og spise med oss på lørdag. Ta med deg hele familien.
Det var ikke mulig å si nei. Ikke ønskelig heller.
Den påfølgende lørdagen fikk Anne og jeg hilse på fem utrolig veloppdragne barn, Mohammad og Wizam hadde i tillegg invitert venner som var like hyggelige som dem selv, det var nystekte falafler, ferske, hjemmebakte pitabrød, salat, te, libanesisk kaffe. Det var trangt i den godt brukte sofaen deres, men det var usedvanlig hyggelig.
Og da vi endelig dro derfra, var det ikke jeg som var gått 1000 kroner i underskudd på brukthandelen.
Jeg hadde fått tilbakebetalt med renter, i form av vennskap, to digre poser med krydderblandinger fra Gaza, et nytt falafeljern og en haug med ferske pitabrød, pent pakket inn, klare for fryseren.
Dessuten har jeg løfte om å få være med neste gang Wizam skal bake.
Bjørn Olav Nordahl er 50 år og jobber i NRK. Han er i tillegg skribent, og tidvis forfatter og fotograf. Dette innlegget ble først publisert på hans blogg og er gjengitt med forfatterens tillatelse.
