Anam Hayat
Å leve med et barn med spesielle behov er ikke lett.
Det er vakkert, ja.
Det er givende, ja.
Men lett? Aldri.
Seiler mot stillheten, identifiserer sannheten.
Overalt man vender seg, møter man løfter, spørsmål og konkurrerende visjoner for fremtiden. Men under overflatestøyen av debatter, plakater og TV-dueller ligger noe langt dypere: hjerteslaget av rettferdighet, likhet og sannhet.
Når Pakistan det samme landet som hevder å stå med de undertrykte nominerer mannen som heiet frem disse vetoene og normaliserte okkupasjonen, må vi spørre oss: Hvem står vi egentlig med?
Dette er hva islamofobi ser ut som når den tar på seg dress, holder pressekonferanse og kaller massemyrderi for “sikkerhet.”
Nok stillhet. Nok selektiv sorg. Nok med å late som dette ikke skjer.
Før røyken har lagt seg og faktaene kommer frem, begynner hviskingene: Var det en muslim igjen?!
Har du fulgt med i det siste? Nei, ikke bare scrollet forbi overskriftene, men virkelig fulgt med?
Palestina er ikke bare et sted på kartet. Det er et åpent sår i brystet til muslimer – og i samvittigheten til hele menneskeheten – som blør uten stans, mens verden ser på i stillhet.