Stemmer fra Gaza, Libanon og utover: Historiene mediene ikke forteller

Gaza brenner. Libanon skjelver. Syria blør. Sudan drukner. Likevel ruller mange bare forbi det, som om det bare er bakgrunnsstøy – som om dette bare er “konflikter” på et kart og ikke massakrer av menneskeliv.

Dette er ikke uhell. Dette er bevisste forbrytelser. Dette er ikke komplisert. Det er grusomhet, forkledd i politikkens og diplomatiens språk. Dette er folkemord – klart og brutalt – mens verdens medier våger å kalle det “spenninger”. Et tre år gammelt barn i Gaza er ikke en terrorist. En bestemor i Libanon er ikke en trussel. En sørgende far som holder et blodig spedbarn er ikke «utilsiktet skade».

Hvor er medmenneskeligheten?!

I en verden der en knust rute i en vestlig by havner på forsiden, blir hele familier utslettet fra jordens overflate i Palestina – uten navn, uten ansikter, uten rettferdighet. Hvorfor?? Fordi deres blod ikke gir profitt. Fordi deres motstand truer et system bygget på kontroll. Fordi de er muslimer. Fordi de er arabere. Fordi de våger å eksistere der de ble fortalt at de ikke skulle.

Men deres stemmer – de som er begravet under ruiner og sensur – er høyere enn noen gang. De er ikke bare ofre; de er vitner. De er ikke svake; de er sannhetens krigere. Hvert barn som blir martyr, etterlater et arr på jordens sjel og minner oss på at stillhet er medskyldighet.

Du har et valg: Å se bort. Å bla forbi. Å være stille for din egen komfort.

Eller å snakke høyt, klart og fryktløst.

Historien ser på. Allah ser på. De undertrykte roper, og din stillhet kan være høyere enn bombene.

Hver dag blør Gaza. Barn blir dratt livløse ut fra ruinene. Mødre faller sammen over små hvite likklær. Og verden blar videre. Denne likegyldigheten gjør mer vondt enn bildene. Normaliseringen av et folkemord i sanntid er uutholdelig.

Gaza er under beleiring, under stillhet, under fullstendig utslettelse. Innestengt i over sytten år, lever folket uten frihet, rent vann eller strøm – og nå uten sine familier. Over 30 000 mennesker er drept, mange av dem barn. Nyfødte dør i kuvøser uten strøm. Det finnes ingen vuggesanger – bare sirener. Ingen babytepper – bare likposer.

Sykehus bombes. Skoler blir til støv. Moskeer jevnes med jorden. Flyktningleirer treffes gjentatte ganger. Hvis dette ikke er folkemord – hva er det da?

På den andre siden skjelver Libanon. En nasjon en gang kalt Midtøstens Paris lever på smuler, står i kø for brød, lever i mørke og begraver drømmer ved siden av de døde. Deres sorg speiler Gazas – en stille smerte verden ignorerer på samme måte.

Å poste og sørge er ikke nok når hjemmene er ruiner og babyene borte. Det finnes ingen helbredelse når bombene aldri stopper. Den høyeste formen for smerte gir gjenlyd selv når internettet er avstengt og verden ikke lytter.

Dette er ikke bare en krig med våpen – det er en krig om fortellingene. Og Gaza taper begge. Mediene kaller det “komplisert”. De mektige kaller det “selvforsvar”.

Men dette er etnisk rensing, statsstøttet terrorisme – et brutalt system bygget på murer, ledninger og krig, laget ikke bare for å drepe, men for å utslette.

Likevel nekter Gaza å bli visket bort. Gjennom støv og død skriver de dikt, ber, motstår. Barn smiler. Mødre håper. Fedre bygger opp igjen det som er ødelagt. De lever – fordi deres liv er motstand.

FN advarer: Hvis ingenting endres, kan 14 000 flere barn i Gaza dø de neste 24 timene.

Men hvordan kan FN kun rapportere ødeleggelsen uten å handle? Hvorfor telles kroppene i stedet for å reddes? Hvor er beskyttelsen? Hvor er menneskeligheten?

Hvor lenge vil verdens mektigste institusjoner forbli passive mens barn massakreres?

Når respekterte vestlige analytikere tilfeldig antyder at palestinske barn kan bli «brukt som etterretningsagenter» og dermed bli «militære mål», er det ikke bare akademisk analyse – det er en stille normalisering av brutalitet. Forkledd i juridisk sjargong forskyver dette språket farlig nok ansvaret for sivile dødsfall over på ofrene selv, avhumaniserer barn og utvanner krigsforbrytelser til abstrakte debatter.

Tenk deg at dette ble sagt om israelske eller vestlige barn – reaksjonene ville vært umiddelbare. Men når det gjelder palestinske barn, forvandles medienes nøytralitet til medskyldighet, empatien stilner, og krig blir et spørsmål om ordspill.

Som referanse jeg vil igjen trekke frem appellen til verden som Qasim Ali (leder i Minorg) så sterkt formidlet om å gjøre alt de kan for Gaza.

Han delte en historie fra islamsk tradisjon med dyp mening:

“Da profeten Ibrahim (AS) ble kastet i en brennende ild av tyranner, så hele skapelsen på i sjokk. Blant dem fløy en liten fugl frem og tilbake til elven, bar dråper med vann i nebbet og slapp dem over flammene. De andre lo og sa: “Hva hjelper dine dråper?”
Fuglen svarte: “Det slukker kanskje ikke ilden, men jeg vil at min Herre skal vite at jeg gjorde det jeg kunne.”

Denne historien minner oss om at vi kanskje ikke kan stoppe bombene alene – men vi kan være den fuglen.

Vi kan bidra med det vi har – vår kunst, vår stemme, våre bønner, våre protester – og fylle stillheten med motstand, medmenneskelighet og sannhet.

Jeg stiller meg bak hans oppfordring. Jeg ber deg: Ikke undervurder kraften i stemmen din, i dine handlinger, i din medfølelse. Hva enn du kan gjøre – gjør det.

La oss lage fugler for Gaza – ikke bare av papir, men symbolsk mot, kjærlighet og minne.

La dem fly over tidslinjer og grenser som tegn på at vi nekter å være stille eller medskyldige.

Gaza ber ikke om veldedighet. Det ber om menneskelighet – om din stemme, din vrede, din protest mot bombene, løgnene og stillheten som dreper like sikkert som missilene.

Hvis rettferdighet skal ha noen verdi – kan du ikke forbli nøytral.

Handle. Post. Protester. Lær. Forsterk. Krev våpenhvile. Krev rettferdighet.

Krigens realitet er ekte. Murene er høye. Ledningene er strømførende.

Og historien ser på oss alle.

Dette handler ikke bare om grenser eller politikk.

Dette handler om babyer som aldri fikk åpne øynene.

Om mødre som aldri fikk høre ordet “mamma.”

Om mennesker som bare ønsket å leve, å puste, å drømme.

Ikke bla forbi Gaza. Stå med dem – høyt, modig og utrettelig – til Palestina er fritt. Og hvis stemmen min skjelver mens jeg skriver dette, er det fordi jeg bærer deres smerte som en stein i brystet. Jeg er ikke i Gaza. Jeg er ikke i Libanon, Men jeg er et menneske.

Og jeg nekter å tie når deres rop er så høye.

Hvis verden glemmer dem – jeg gjør det ikke.

Og hvis det eneste jeg har er ord – da vil jeg skrive dem til hendene mine gir opp.

For selv blekk kan være en form for motstand.

Og selv sorg – når den deles – kan bli en gnist.