Foto: Trygve Fjæstad Andersen
For mens vi er opptatt med å jage frister, poste selfies, krangle om politikk og være besatt av trender, fortsetter noe dypt forstyrrende å gjalle over hele verden – høyere enn vi vil innrømme, og stillere enn det noensinne burde være… Rasisme. Fortsatt her! Fortsatt pustende! Fortsatt giftig for oss alle.
En kvinne ropte rasistiske skjellsord til små barn gjennom et gjerdet til en barnehage – babyer, egentlig. Hun skrek ting som: «Dra tilbake til landet ditt» og «Du er svart, jeg er hvit.» Dette skjedde. Nylig. Og ikke i et krigsherjet område eller en “ekstrem” del av verden, men i et såkalt fredelig, progressivt samfunn. Men ærlig talt? Dette kunne skjedd hvor som helst.
For rasisme trenger verken visum eller pass.
Det lever i hvert land, hvert samfunn, hver generasjon.
Vi har bare blitt flinkere til å kle det opp. Det er ikke alltid høyrøstet lenger. Ofte er det stille.
Polert.
Lovliggjort.
Normalisert.
Det skjuler seg bak smil, systemer og utdanningsnivåer. Det kommer ikke alltid med knyttnever lenger, noen ganger kommer det med skuldertrekk.
Og her er den virkelige tragedien:
Verden har sluttet å bli sjokkert.
Vi scroller forbi historier om hat. Vi sukker. Vi scroller videre.
Vi hvisker kanskje «så trist». Men hva så?
Hvor er gnisten?
Hvor er kravet om noe bedre?
Hvor er samholdet vi alltid poster om når en tragedie inntreffer, bare for å la det forsvinne med neste bølge av stillhet?!
La oss være tydelige, folkens: Dette handler IKKE om én kvinne, ett land eller én hendelse.
Det handler om en verden som stadig setter plaster på århundregamle sår, og håper de vil gro uten å anerkjenne smerten.
Vi må slutte å late som om dette bare handler om «svart og hvitt».
Dette handler om oss alle… ja, asiatere, arabere, afrikanere, europeere – for rasisme er ikke binær.
Den er lagdelt. Global! Institusjonell! Og ja, personlig.
Og prisen?
Våre barn.
Deres uskyld. Deres glede. Deres følelse av å høre til.
Barn som burde lære ABC blir lært at huden deres er en byrde.
Barn som burde bygge LEGO-slott, blir tvunget til å bygge emosjonelle murer.
Barn som burde føle seg trygge, lærer at verden noen ganger ser på dem som mindre – før de engang har fått presentert seg.
La det gjøre vondt.
LA DET GJØRE VONDT!
For hvis ikke det ryster oss, hva vil?
Zoom ut. Tenk på barnet som hører at det er «for mørkt» til å være vakkert.
Gutten som får høre at navnet hans er «for vanskelig» å uttale.
Jenta som får hijaben sin gjort narr av.
Barnet som blir kalt «terrorist».
Ingen barn er født med hat. Men hvis verden rundt dem fortsetter å hviske at de ikke hører til, vil de til slutt begynne å tro på det.
Og akkurat der dør noe hellig.
Så ja, dette handler om rasisme. Men det handler også om menneskelighet. Samhold. Arv.
Vil vi at neste generasjon skal vokse opp med å bandasjere sår vi nektet å gi navn?
Vil vi at de skal arve en verden der noen barn blir advart, mens andre blir ønsket velkommen?
Eller tør vi å forestille oss noe bedre?!?
En verden der forskjell ikke er fare, men skjønnhet.
Der inkludering ikke er en trend, men en verdi.
Der det å være menneske betyr akkurat det: MENNESKE. Uten fotnoter, unntak eller forbehold.
Det starter med meg. Det starter med deg.
Det starter med oss!
De voksne.
De «bevisste».
For stillhet er ikke trygghet.
Det er tillatelse.
Hver gang vi lar en kommentar passere, hver gang vi er stille rundt middagsbordet, hver gang vi sier «det var bare en spøk», lærer vi barna våre hva som er greit å tolerere.
Og det vi tolererer, lærer vi videre.
For når ett barn blir målrettet, blir alle barn truet.
Vi skylder dem – alle sammen – å bygge en verden som ikke bare sier «du hører til», men viser det.
I våre lover. I våre skoler. I våre historier. I våre hjerter.
Samhold er ikke svakt. Det er kraftfullt.
Det betyr å stå opp. Si ifra. Møte opp.
Selv når det er ubehagelig – spesielt når det er ubehagelig.
Så hva kan du gjøre?
Du starter med å lytte.
Så snakker du – ikke fordi du har alle svarene, men fordi du nekter å være en del av stillheten.
Du lærer barna dine å se forbi hudfarge. Å verdsette vennlighet. Å beskytte det stille barnet. Å sette seg ved siden av den som alltid blir utelatt. Du viser dem det.
Hver dag.
Høyt og tydelig.
La dem blomstre. Vilt. Modig. Fritt.
Fordi vi sluttet å trykke på slumreknappen.
I hjemmene våre. I skolene. I samtalene. I hjertene.
For hvis du vet, så vet du.
Og nå som du vet – hva vil du gjøre med det?
