Hver gang en tragedie inntreffer, hver gang verden er vitne til en eksplosjon, en voldshandling eller et angrep, er det ett fellesskap som umiddelbart møtes med mistanke. Før røyken har lagt seg og faktaene kommer frem, begynner hviskingene: Var det en muslim igjen?!
Dette mønsteret er IKKE nytt. Det har gjentatt seg SÅ mange ganger at det nå føles som en automatisk antakelse. Et muslimsk navn, et skjegg, en hijab. Selv en arabisk frase. Det er alt som skal til for å trigge fortellingen. Plutselig er skylden plassert. Overskriftene brøler med antakelser. Og skaden er gjort lenge før sannheten kommer fram.
Det ligger en dyp smerte i dette. En form for urettferdighet som blir værende, selv etter at sannheten renvasker noen.
Det ligger en dyp smerte i dette. En form for urettferdighet som blir værende, selv etter at sannheten renvasker noen. For mistankens stempel forsvinner aldri helt. Det kommer tilbake, igjen og igjen – hver gang en ny hendelse skjer.
En av de dypeste sårene er brenningen av muslimenes hellige bok. Det er ikke bare et angrep på sider – det er et angrep på selve hjertet i en tro som lærer fred, tålmodighet og respekt. Det som gjør det enda mer smertefullt, er dobbelmoralen som følger. Muslimer roper ut, de protesterer, de hever stemmen – IKKE av hat, MEN av smerte. For islam lærer verdighet, selv i uenighet. Muslimer blir lært å hedre alle profeter, alle skrifter, alle trosretninger. Så når deres egen bok blir satt i brann, er ikke deres reaksjon stillhet – det er et rop om rettferdighet. Det er ikke svakhet, og heller ikke blindt raseri. Det er stemmen til et såret hjerte som spør verden: Hvorfor må vi se våre hellige symboler brenne og FORTSATT forvente å bevise vår fredelighet?!
Er det rettferdig at et helt fellesskap må bære byrden av å bevise sin uskyld om og om igjen?!?
Det fantes en tid da muslimske sivilisasjoner var fyrtårn for kunnskap, medisin, kunst, filosofi og toleranse. Historien husker muslimske lærde, forskere og tenkere som bidro til å forme verden. Islam lærer fred, ikke vold. Det bygger samfunn, det ødelegger dem ikke. Hvis styrke og fremgang kommer fra kultur og verdier – hvorfor er den muslimske identiteten fortsatt så misforstått?!
Muslimer går nå inn i moskeer med frykt i hjertet. Et sted som burde føles som hjemme, et sted for fred og bønn, har blitt et sted de går inn i med forsiktighet, alltid på vakt. Og når konflikt oppstår, når et øyeblikk av spenning oppstår – trekker alle seg unna. Mengden spres. Verden velger side. Og igjen står muslimen alene. Denne voksende isolasjonen er skremmende. Den planter frykt så dypt at jeg frykter for neste generasjon. Jeg frykter at de vil tie sin tro for å føle seg trygge. Og hva er mer hjerteskjærende enn å se barn vokse opp redde for å være den de er?
Hvorfor er det så vanskelig å se muslimer bare som mennesker – akkurat som alle andre?
Alle religioner lærer respekt og sameksistens. Dette er noe jeg alltid har lest, hørt og blitt lært siden barndommen. Min oppdragelse har lært meg at alle trosretninger kaller på godhet, medfølelse og verdighet for hvert menneske. Så hvorfor er det da slik at muslimer, selv i dag, konstant må bevise at de fortjener å leve med respekt?
En muslim kan være lege, lærer, student, ingeniør, mor, far eller nabo. Muslimer bidrar til samfunnet som alle andre. Men når det gjelder voldshendelser, snur fortellingen. Verden glemmer identiteter og ser kun religion. Dette selektive blikket er farlig. Det fyrer opp hat. Det øker splittelsen. Det sprer frykt.
Islamofobi er ikke bare en idé skrevet i overskrifter eller nevnt i debatter. Det er en bitter virkelighet, levd og følt hver eneste dag av millioner. Den viser seg i stille avvisninger, i mistenksomme blikk, i ekstra sikkerhetskontroller på flyplasser, i nøling under jobbintervjuer, i hviskede kommentarer i klasserom, og i stillheten som følger når en muslim entrer rommet. Det er ikke bare utbredt – DET ER FARLIG NORMALISERT – og det, kanskje, er det mest hjerteskjærende ved det hele.
Ingen skal måtte leve under et mikroskop bare på grunn av sin tro. Verden må forstå at det å være muslim ikke gjør noen mistenkelig. Å være muslim betyr ikke å være voldelig. Akkurat som ingen annen religion fortjener å bli stereotypisert – heller ikke islam.
De som begår avskyelig vold i islams navn – når og hvis det skjer – er ikke muslimer. Selv om de kaprer vår tro, lider det store flertallet på grunn av slike handlinger og blir ofre for hat. Det enorme flertallet, milliarder av muslimer, støtter IKKE og representerer IKKE handlingene til disse galningene – akkurat som de såkalte «ensomme ulvene» ofte ikke representerer sin etnisitet eller religion.
Folkens, hvor lenge må dette pågå? Hvor mange flere hjerter må bære denne usynlige vekten før verden endelig ser?! Dette handler om menneskeliv. Om et fellesskap som blør stille, som sørger i stillhet, som fortsatt holder fast ved håpet – til tross for smerten. Jeg formidler dette fra mitt innerste: Dette er ikke en tirade, men en inderlig bønn – et stille rop som har gjenlydt altfor lenge. Nå er tiden inne for at verden virkelig begynner å lytte, ikke for å svare, men for å forstå.
La menneskeligheten råde over hatet. La rettferdighet fortrenge frykten. Og la ingen bli dømt for troen de bærer i sitt hjerte.
