«Bestemoren din har gått bort»

Eplenesa er borte.

Jeg slapp den jævla telefonen. Svetten rant. Tårene fosset fra øynene mine. Jeg sank ned på sofaen med blikket festet i taket.

Det er søndag. Oslo. Klokken er 16.15.

Jeg fikk en melding fra faren min:

«Bestemoren din har gått bort.»

Kroppen ristet. Den stivnet. Jeg skrek.

Jeg hater denne situasjonen.

Jeg hater denne jævla avstanden.

Jeg hater at jeg ikke kan være der med familien min når de trenger meg mest.

Eller når jeg trenger dem mest.

For jeg trenger det også.

Jeg trengte å være blant brødrene mine, moren min og tantene mine i en slik tid.

Jeg hater meg selv.

Jeg hater dette stedet.

Jeg hater denne tiden.

Jeg hater situasjonen.

Jeg hater at jeg ikke kan gjøre noe.

Den jævla håpløse følelsen. Styggen på ryggen som hvisker:

– Hva har du tenkt å gjøre nå?

Det siste farvel

Hun fortjente at jeg var der.

At jeg fikk si det siste farvel.

At jeg fikk gi henne det siste kysset på eplenesa.

Bestemoren min var en del av livet mitt hele tiden. Hun mistet mannen sin i ung alder og satt igjen med ansvaret for seks barn. En ung kvinne i kolonitidens Marokko. Hun hadde aldri jobbet utenfor hjemmet før, men måtte plutselig bære byrden av seks sultne munner.

Det var en historisk tid der alt var vanskelig for marokkanere.

Hun måtte kjempe.

Hun gråt.

Hun svettet.

Men hun beveget seg videre.

Hun fortsatte å bevege seg.

Kvinnen som alltid stilte opp

Hver ferie kom hun og hentet meg hjem til seg, slik at moren min kunne få en pause fra mine endeløse problemer.

Jeg pleide alltid å si:

– Nei, Momo. Jeg vil ikke bli med deg.

Da taklet hun meg bestemt og sa:

– Lukk øynene og sov.

Og jeg var aldri klar for å sove.

Nå skulle jeg ønske jeg fikk én samtale til.

Én klem til.

Ett kyss til.

Eller én siste hard takling i senga fra henne.

Hun forlot oss

Eplenesa er borte.

Hun forlot meg.

Hun forlot oss.

Men jeg vil alltid huske.

Hun kjente meg.

Og jeg elsket nesa hennes.