Rim Alatasi
Jeg var ute med sønnen min og skulle bare rekke bussen. Så fikk jeg øye på soldatene på holdeplassen, og plutselig var ikke dagen like vanlig lenger.
Som forfatter og mor blir jeg omtalt som ung. Som student kan jeg plutselig være «gammel». Det har fått meg til å tenke over hvor mye ordene vi bruker om hverandre, egentlig forteller.
Vi reagerer lett når noen får gå foran i køen eller får en tilpasning andre ikke får. Men før vi kaller det urettferdig, bør vi stille ett spørsmål til, skriver Reem Alatasi.
Etter en lang og forsinket reise fra London oppsto et lite øyeblikk på Oslo lufthavn. Det satte ord på noe som lenge hadde vært vanskelig å forklare.
Et spørsmål fra en erfaren redaktør ble starten på en varig lærdom om ord, ansvar og det vi velger å la være å publisere.
I elleve år har jeg vært stille om møtet med Norge som ung flyktning. Først gjennom traumebehandling forsto jeg hvorfor minnene fortsatt satt så dypt.
Når et kjæledyr dør, blir sorgen ofte møtt med sammenligninger og formaninger om at mennesker lider mer. Men kjærligheten følger ingen rangering – og det gjør heller ikke savnet.
Etter en nylig kronikk oppdaget Reem Alatasi at mange reagerte på påstander hun aldri hadde fremsatt. Det fikk henne til å stille et ubehagelig spørsmål: Leser vi egentlig teksten – eller leser vi først og fremst personen som har skrevet den?
Mange som har levd i eksil i årevis drømmer om å vende hjem når situasjonen i hjemlandet endelig endrer seg. Men før beslutningen tas, bør vi stille et vanskelig spørsmål: Hva betyr en tilbakeflytting for barna som har vokst opp i Norge?