
Foto: KI
- Ikke fortell meg at sorgen over et dyr betyr mindre - 22.07.2026
- Leser de teksten – eller leser de navnet mitt? - 14.07.2026
- Er barna våre klare for å flytte tilbake til hjemlandet? - 27.06.2026
Jeg vokste opp i et hjem der dyr var en naturlig del av hverdagen. På gården i landsbyen hadde vi sauer, kaniner, fugler, hunder og katter. Noen sto meg nærmere enn andre, men jeg var glad i dem alle. Hvert dyr hadde sin egen personlighet, sine egne vaner og sin egen måte å møte oss på.
En vanskelig beslutning
Vi hadde en hund som var svært lojal mot familien. Han fulgte oss overalt og beskyttet oss uten å nøle. Samtidig hadde han en side som gjorde ham farlig: Hvis noen nærmet seg mens han spiste, kunne han angripe.
Etter flere år måtte vi ta den vanskeligste beslutningen. Han hadde skadet flere mennesker, og vi kunne ikke lenger la ham leve. Jeg gråt lenge etterpå. Noen hadde vært redde for ham, andre hadde respektert ham, men vi savnet ham likevel.
Det var kanskje denne hunden som lærte meg mest om mennesker.
Frykt er ikke det samme som hat
Jeg har ofte hørt mennesker si: «Jeg hater hunder.» Men når jeg spør hvorfor, viser det seg ofte at de egentlig er redde. Kanskje ble de jaget av en hund som barn. Kanskje ble noen i familien bitt, eller kanskje har de hørt historier som gjorde dem utrygge.
Det er ingenting galt i å være redd. Den som frykter hunder, trenger ikke å klappe dem. Man kan gå en annen vei eller holde avstand. Men frykten gir oss ikke rett til å skade det vi er redde for. Den gir oss heller ikke rett til å dømme alle hunder ut fra én erfaring.
Det samme gjelder mennesker.
Sorgen følger ingen rangering
Hver gang jeg mistet en katt eller en hund, knuste det hjertet mitt. Likevel fikk jeg ofte høre: «Det finnes barn som dør hver dag.»
Det er sant. Men den setningen gjorde ikke sorgen mindre.
Hjertet sammenligner ikke sorg. Det sørger over det det har mistet.
Hvorfor har vi så lett for å fortelle andre hva de burde føle? Hvorfor blir vi provosert når noen sørger over noe vi selv ikke ville ha sørget over? Og hvorfor blir vi irriterte over at andre elsker noe vi ikke forstår?
Kanskje gjelder dette ikke bare dyr. Kanskje gjelder det nesten alt.
Å tåle det vi ikke forstår
Vi har lett for å si: «Jeg hater.» Det er vanskeligere å si: «Jeg forstår det ikke.» Vi har lett for å dømme, men vanskeligere for å møte det ukjente med nysgjerrighet.
Kanskje handler toleranse ikke om å elske det samme som andre. Kanskje handler den om å akseptere at andre kan føle, sørge over og være glade i noe som betyr lite for oss, uten at vi trenger å gjøre følelsene deres mindre.
For hjertet spør ikke om tillatelse før det knytter seg til noen. Det spør heller ikke om lov før det sørger.







