Foto: Privat
For mange år siden skrev jeg en tekst i sinne. Jeg var ung og overbevist om at den måtte publiseres, så jeg tok den med til en eldre redaktør. Han leste teksten ferdig, så opp på meg og sa:
– Jeg kan gjerne publisere den. Men fortjener de at du bruker tiden din, ordene dine og evnene dine på dem?
Den gangen trodde jeg at han snakket om menneskene teksten handlet om. Mange år senere forsto jeg at han snakket om meg.
Han forsøkte ikke å beskytte dem. Han forsøkte å lære meg hva det innebærer å være skribent. Hvis jeg ønsket å skrive offentlig, måtte jeg forstå at ordene mine en dag kunne bli stående som en del av min egen arv.
Følelsene som skapte teksten, ville forsvinne, men ordene kunne overleve.
Derfor måtte jeg spørre meg selv om disse ordene fortjente å bli en del av den jeg ønsket å være. Den lærdommen har fulgt meg siden.
Når ordene får sitt eget liv
Noen år senere fikk jeg en melding fra en kvinne jeg aldri hadde møtt. Hun skrev at ordene mine hadde inspirert henne. Gleden ble raskt blandet med en følelse av ansvar. Det var første gang jeg virkelig forsto at ord kan få sitt eget liv.
Samtidig slo det meg at tekstene mine en dag også ville bli lest av sønnen min – og av mennesker jeg aldri kommer til å møte. Da forsto jeg at skriving ikke bare handler om retten til å ytre seg. Det handler også om ansvaret som følger når noen faktisk lytter.
Vi snakker ofte om ytringsfrihet som retten til å si det vi mener. Den retten er grunnleggende. Likevel stiller vi kanskje for ofte feil spørsmål. Det viktigste er ikke alltid om vi kan si noe, men om vi bør.
Ærlighet fritar oss ikke for ansvar
På sosiale medier møter jeg ofte mennesker som avslutter en hard kommentar med:
– Jeg er bare ærlig.
Som om ærlighet fritar oss for ansvaret for hvordan ordene treffer.
En gang beskrev sønnen min tanten sin som «feit». Da jeg forklarte at det kunne såre henne, svarte han oppriktig:
– Men jeg er bare ærlig.
Han var et barn. Han hadde ennå ikke lært forskjellen mellom sannhet og omtanke. Det er langt mer bekymringsfullt når voksne bruker den samme begrunnelsen.
Er ærlighet virkelig det samme som å si alt vi tenker? Det tror jeg ikke.
Jeg blir sint, tar feil og skifter mening, akkurat som alle andre. Jeg skriver tekster som aldri blir publisert, og tanker som aldri forlater notatboken. Det skjer ikke fordi noen sensurerer meg, men fordi erfaringen har lært meg at ikke alt som blir tenkt, fortjener en plass i offentligheten.
Det vanskeligste er å slette
Vi forandrer oss gjennom livet. Vi blir eldre, får nye erfaringer og oppdager at meninger vi en gang var sikre på, ikke alltid overlever møtet med virkeligheten. Derfor trenger ordene våre tid.
Mange kan lære å skrive. Det vanskeligste er å lære seg å slette.
Noen av de viktigste ordene jeg har skrevet, er ikke de som ble publisert, men de jeg valgte å la bli igjen i utkastene. Det er også i det vi lar være å si, at dømmekraften viser seg.
Sosiale medier har gitt oss en enorm mulighet til å nå andre mennesker. Med noen få tastetrykk kan hvem som helst nå ut til tusenvis. Det er en fantastisk frihet, men også et stort ansvar.
Vi påvirker flere enn vi tror – ikke bare gjennom kronikker og taler, men også gjennom et kort og ubetenksomt utrop i et kommentarfelt. Ord sprer seg. Respekt sprer seg. Hat gjør det også.
Hva fortjener å bli stående?
Derfor tenker jeg fortsatt på den gamle redaktøren. Han lærte meg ikke bare å skrive. Han lærte meg å ta vare på ordene mine.
I dag spør jeg sjeldnere om jeg har rett til å si det jeg mener. I stedet spør jeg om ordene fortjener å bli en del av den arven jeg etterlater meg.
En dag vil ansiktet mitt være glemt, men ordene mine kan fortsatt bli lest. Hvis jeg først skal etterlate meg et utrop til verden, håper jeg at det skaper litt mer omtanke og litt mindre støy.
