Vi kritiserer gjerne andres ekstremister – men hva med våre egne?

Det holder ikke å være passivt imot ekstremisme. Motstanden må bli et personlig hverdagsansvar – også når ekstreme holdninger finnes i våre egne miljøer.

Har du hørt ordet antiekstremisme? Hvis ikke, har du kommet til riktig sted.

På samme måte som antirasisme handler om aktiv motstand mot rasisme, trenger vi et tydelig begrep for aktiv forebygging av alle former for ekstremisme. Antiekstremisme skal ikke tilhøre én politisk leir. Det må være plass til mennesker med ulike religioner og livssyn – også ateister. Bakgrunn og inspirasjon er Maryam Iqbal Tahir sitt innlegg i Aftenposten: «Den evige debatten om berøringsangst».

Poenget er enkelt: Innsatsen mot ekstremisme må bli et personlig ansvar i hverdagen.

Fra passiv avstand til aktiv motstand

Antiekstremisme kan minne om deler av det som omtales som woke-kultur, men bør legge større vekt på ytringsfrihet, personlig utvikling og selvkritikk. Vi må ikke alltid begynne med å kritisere «de andre».

Etter mitt syn har deler av woke-kulturen hatt en blindsone for religiøs ekstremisme i minoritetsmiljøer, blant annet salafistisk ekstremisme. Resultatet kan bli mer polarisering, selv om intensjonen er god. Her kan antiekstremismen fylle et tomrom.

Hat har ingen favorittfarge

For en antiekstremist har hat ingen favorittfarge. Nazisme og salafistisk ekstremisme er forskjellige ideologier, men de kan ha skremmende fellestrekk: et verdensbilde preget av «oss mot dem», dehumanisering av andre og motstand mot demokratiske verdier.

Hvis du hever stemmen mot nazisme, men tier om salafistisk ekstremisme, risikerer du å beskytte dine egne skylapper. Det samme gjelder motsatt vei.

«Antiekstremisme handler om å rette søkelyset mot egne holdninger og eget miljø – ikke bare mot alle andre.»

Dette er ikke et prosjekt for tastaturkrigere. Det handler om selvransakelse, om å feie for egen dør og om å vise hverdagsmot. I stedet for en evig pekefingerlek trenger vi større oppmerksomhet om vårt eget ansvar.

Begynn med deg selv

Antiekstremisme kan starte med en enkel sjekkliste:

1. Kritiserer jeg en idé eller handling, eller stempler jeg en hel gruppe mennesker?
2. Ville jeg ha reagert på samme måte dersom uttalelsen kom fra noen i mitt eget miljø?
3. Er det jeg vil si, faktabasert og lovlig – og uttrykker jeg det på en ansvarlig måte?

Hvis svarene gir grunn til uro, bør du trekke pusten, ta et mentalt skritt tilbake og formulere deg på nytt. Gjenta øvelsen til selvransakelsen blir en naturlig del av måten du tenker og kommuniserer på.

Det kan være krevende, men det er nødvendig. Jeg gjør dette for mitt eget hjerte, for barna mine, vennene mine, kollegaene mine og nabolaget mitt. Øvelsen kan gjerne spres videre, men vi må huske å øve på den selv først.

Hverdagsmot krever omtanke

Hvis vi alltid tier når vi møter ekstremistiske eller dehumaniserende uttalelser, kan vi bli en del av problemet. Vi må våge å ta praten med naboen, kollegaen, personen i kassa eller imamen i nettmøtet. Noen ganger bør vi si tydelig fra:

«Hva sa du nå? Det der er faktisk ikke greit.»

Samtidig betyr ikke hverdagsmot at vi skal utsette oss selv eller andre for fare. I enkelte situasjoner er det riktig å reagere direkte. I andre tilfeller er det bedre å varsle ansatte, kontakte politiet eller støtte personen som blir utsatt.

Ytringsfrihet er ikke ansvarsfrihet

Ytringsfriheten beskytter også meninger vi misliker. Den er avgjørende for et demokratisk samfunn, men innebærer ikke frihet fra kritikk eller fra konsekvenser.

Det er heller ikke slik at enhver ekstrem, støtende eller usmakelig ytring er ulovlig. Straffeloven setter likevel noen grenser. Paragraf 185 gjelder offentlige diskriminerende eller hatefulle ytringer mot bestemte grupper. Paragraf 263 gjelder trusler som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, mens paragraf 266 gjelder skremmende, plagsom eller annen hensynsløs atferd som krenker en annens fred.

Når noen viser til Grunnloven § 100, kan svaret derfor være: Ja, ytringsfriheten står sterkt. Men den fritar ingen fra ansvar for egne ord – eller andre fra retten til å si imot.

«Jeg vil ikke bare være en passiv ikke-ekstremist. Jeg vil være antiekstremist.»

Tiden trenger det. Begrepet må bli en del av hverdagsspråket vårt. Hjelp meg med å spre det – men begynn med å praktisere det.

Er du med?