Ikke kall politisk tvang for islam

Debatten om islamisme blir uklar når religion, politisk deltakelse og totalitær tvang blandes sammen. Som muslim mener jeg at grensen må trekkes der tro brukes til å frata andre grunnleggende rettigheter.

I Utrops nylige innsiktsartikkel «Hvor farlig er islamismen i Norge?» reiser ansvarlig redaktør Majoran Vivekananthan viktige spørsmål om behovet for å skille mellom islam som religion, islamisme som politisk ideologi og jihadisme som en voldsorientert bevegelse. Det skillet er helt nødvendig.

Samtidig har Zeshan Ullah Qureshi i Forskersonen med rette advart mot at begrepet «islamisme» kan brukes så bredt at det favner alt fra demokratisk deltakelse og religiøs konservatisme til voldelig ekstremisme. Da mister begrepet sin presisjon og kan bidra til å mistenkeliggjøre muslimer som gruppe.

Det er nettopp derfor vi trenger en sylskarp definisjon. Som muslim kan jeg ikke godta at en ideologi basert på politisk tvang omtales som «politisk islam». En slik betegnelse gir ideologene en religiøs legitimitet de ikke fortjener.

Når jeg bruker ordet islamisme i denne teksten, mener jeg bevegelser som vil gjøre én bestemt religiøs fortolkning overordnet Grunnloven, demokratisk vedtatte lover og like rettigheter. Jeg mener ikke at en muslim blir islamist av å stemme ved valg, delta i samfunnsdebatten eller la religiøse verdier påvirke sine politiske standpunkter.

Etter min forståelse er den totalitære formen for islamisme ikke bare bid’a – en religiøst forkastelig nyskaping. Den er også haram, fordi den gjør det å frata andre mennesker grunnleggende rettigheter til et religiøst og politisk krav. Å kalle dette islam blir for meg like selvmotsigende som å kreve at alle muslimer skal tvinges til å spise svinekjøtt til frokost hver dag. Med all respekt for grisen og dem som spiser svinekjøtt: Jeg er ikke med.

La oss bruke et begrep som ikke gir tvang og rettighetsbrudd islams navn.

Grunnloven setter den politiske rammen

Skillet går ikke mellom en islamist og en «tradisjonell muslim». En slik motsetning er for enkel og kan i seg selv bidra til mistenkeliggjøring. Skillet går mellom personlig religiøs overbevisning og kravet om å få påtvinge andre denne overbevisningen.

Et demokrati krever heller ikke at en troende skal rangere Grunnloven høyere enn Gud i sitt indre trosliv. Det demokratiet krever, er at offentlig makt utøves innenfor Grunnloven, demokratisk vedtatte lover og grunnleggende menneskerettigheter. Ingen kan bruke sin tro som begrunnelse for å frata andre frihet eller likeverd.

En muslim kan følge sin tro og samtidig akseptere at egne religiøse regler ikke kan tvinges på andre. Det samme må gjelde kristne, hinduer og alle andre tros- og livssynsgrupper. Dette er ikke å gi avkall på troen. Det er å akseptere prinsippet om likeverdig medborgerskap.

I debatten trekkes de fire sunnimuslimske lovskolene hanafi, maliki, shafi’i og hanbali ofte fram. De inneholder omfattende drøftelser av blant annet styresmakt, domstoler og offentlig orden. Det gjør ikke lovskolene eller menneskene som følger dem, islamistiske, i følge Qureshi.

Religiøse regler kan fungere som et frivillig, personlig og moralsk kompass for den troende. Det islamistiske oppstår når en politisk bevegelse vil gjøre sin religiøse fortolkning overordnet demokratiet, likeverdig medborgerskap og andre menneskers rettigheter.

Skillet går ikke ved hva en troende holder høyest i hjertet, men ved hva han eller hun mener å ha rett til å påtvinge andre.

Ingen tvang i religionen

Jeg leser den islamske tradisjonen som et tydelig forbud mot å tvinge ikke-muslimer til å utføre muslimske trosplikter. Koranen 2:256 slår fast: «Det er ingen tvang i religionen.»

Det såkalte Medina-dokumentet, som forskere daterer til perioden mellom 622 og 627, inneholdt også bestemmelser som sikret religionsfrihet for jødiske allierte i Medina. Dokumentet var ikke en moderne menneskerettighetskonvensjon og bør heller ikke framstilles som det. Men det viser at religiøst mangfold ble anerkjent innenfor det tidlige politiske fellesskapet.

Likevel vil totalitær islamisme gjøre religiøse normer bindende for absolutt alle. Men hvor skal grensen gå dersom ideologene får bestemme? Skal hinduer tvinges til å be fem ganger om dagen? Skal ateister sendes på pilegrimsreise til Mekka? Skal vin som brukes under den kristne nattverden, bli forbudt?

Spørsmålene er med vilje absurde. De viser hvorfor én religions trosplikter ikke kan gjøres til tvangsregler for alle. Min tro kan veilede hvordan jeg lever mitt liv. Den gir meg ikke eierskap over andres liv.

Ikke gi ideologene Guds autoritet

Et annet viktig utgangspunkt finner jeg i Koranen 5:3:

«I dag har Jeg fullbyrdet deres religion for dere, fullendt Min velsignelse over dere og valgt islam som religion for dere.»

Jeg leser ikke dette verset som et forbud mot all politisk tenkning eller juridisk utvikling. Det ville også vært en forenkling. Samfunn trenger lover, og politiske spørsmål må diskuteres og avgjøres på demokratisk vis.

Men verset betyr for meg at ingen ideolog på 1900- eller 2000-tallet kan opphøye sitt eget politiske program til en ny trosartikkel. Ingen kan gi et menneskeskapt maktprosjekt guddommelig autoritet eller omtale undertrykkelse som et krav fra islam.

Politiske modeller er menneskeverk. De må kunne kritiseres, stemmes ned og endres. Når religiøst språk brukes til å gjøre menneskelige maktkrav immune mot kritikk, misbrukes religionen.

Politiske programmer er menneskeverk. De skal kunne kritiseres, stemmes ned og endres.

Rydd i eget skap

Å kreve at ikke-muslimer skal følge muslimske matregler, å forby vin i andres gudstjenester eller å begrense menneskers rettigheter på grunn av hvem de elsker, er fundamentalt galt. Når slike krav gjøres til deler av et totalitært politisk prosjekt i religionens navn, kaller jeg det islamisme. For meg er det haram.

Når islamismen gjør religionen til en altomfattende politisk ideologi og forsøker å tvinge én fortolkning på hele samfunnet, forvrenger den troen og truer prinsippet om likeverdig medborgerskap.

Samtidig gjør vi oss selv en enorm bjørnetjeneste dersom vi ignorerer eller fornekter at slike holdninger finnes. Kravet om presisjon må ikke bli en unnskyldning for fornektelse. På samme måte må kampen mot islamisme aldri bli en unnskyldning for å mistenkeliggjøre muslimer som gruppe.

Vi må oppfordre alle miljøer til å rydde i eget skap først. Det gjelder religiøse miljøer, sekulære bevegelser og aktører både på høyre- og venstresiden. Ekstremisme er fargeblind. Da må antiekstremismen være det samme.

Ekstremisme er fargeblind. Da må antiekstremismen være det samme.

En tydelig teologisk og juridisk avgrensning av islamisme er derfor avgjørende. Målet er ikke å kontrollere menneskers private tro, men å beskytte alles frihet mot politisk og religiøs tvang.