Foto: Skjermdump
Det er en grunnleggende urettferdighet i måten iranske studenter blir møtt av det norske utlendingssystemet på i 2026. De vurderes ikke bare ut fra opptaket de har fått, sine planlagte utdanningsløp eller dokumenterte økonomiske og sosiale bånd til hjemlandet. I praksis risikerer de å bli vurdert først og fremst ut fra landet de kommer fra – et land som er gjort uforutsigbart av et krigførende og undertrykkende regime.
Avslagene dominerer
I følge Utrop gjelder dette 19 konkrete saker der kvalifiserte iranske studenter har fått opptak til masterprogrammer ved norske universiteter og høyskoler. Ingen av disse 19 hadde fått innvilget oppholdstillatelse for studier da kartleggingen ble gjennomført.
De 19 sakene utgjør ikke alle iranske studentsøknader. UDI opplyste 25. august at 36 iranske studenter så langt i 2026 hadde fått avslag, mens seks hadde fått innvilget søknaden. Det er derfor ikke riktig å si at ingen iranske studenter slipper inn. Men tallene viser samtidig at avslagene er klart dominerende.
I avslagsvedtakene som inngår i kartleggingen, går den samme begrunnelsen igjen: Situasjonen i Iran er politisk og sikkerhetsmessig ustabil, landet har et stort migrasjonspotensial, og det er derfor usikkert om søkeren vil returnere etter endt utdanning.
Dette fremstår ikke som en reell vurdering av den enkelte studenten. Det er en generell risikovurdering basert på forhold studenten verken har skapt eller kan kontrollere.
Når landet overskygger individet
UDI har et legitimt ansvar for å kontrollere at vilkårene for en studietillatelse er oppfylt. Etter regelverket må forholdene i søkerens hjemland være slik at det fremstår som sannsynlig at vedkommende kan reise tilbake etter endt utdanning. (UDI)
Men også dette vilkåret må praktiseres rimelig og individuelt.
I én av de kartlagte sakene søker en gift kvinne om opphold for å ta en mastergrad, mens ektemannen blir igjen i Iran. Paret driver i tillegg en registrert virksomhet der. Det er vanskelig å forstå at slike forhold kan avfeies som svake bånd til hjemlandet.
Andre studenter har dokumenterte Erasmus-stipender og fastlagte studieløp i andre europeiske land. Når familie, virksomhet, stipend og konkrete utdanningsplaner tillegges liten eller ingen reell vekt, risikerer myndighetene å vurdere passet fremfor personen.
Store tap etter lang venting
Konsekvensene blir enda mer alvorlige fordi vedtakene ofte kommer sent. Flere av studentene har ventet i månedsvis, betalt store beløp i studieavgift og bolig, gitt avkall på andre utdanningsmuligheter og reist til land som Tyrkia for å gjennomføre deler av søknadsprosessen.
En student som hadde fått plass ved NTNU, hadde allerede betalt rundt 200.000 kroner i studieavgift da avslaget kom. Når vedtaket først fattes etter at studieåret har begynt, sitter studentene igjen med ødelagte utdanningsplaner og betydelige økonomiske tap.
Søkerne kan vanskelig beskytte seg mot denne risikoen. De må betale avgifter, dokumentere bolig og organisere reisen før de vet om norske myndigheter vil la dem begynne på utdanningen de allerede er tatt opp til.
Samme usikkerhet – to motsatte utslag
UDI og Utlendingsnemnda har midlertidig suspendert utreiseplikten til Iran fram til 20. september 2026. Personer med endelig avslag skal heller ikke tvangsreturneres til Iran i denne perioden. Begrunnelsen er at situasjonen i landet er så uoversiktlig at myndighetene mangler et tilstrekkelig og pålitelig beslutningsgrunnlag.
Samtidig blir den samme uforutsigbarheten brukt som en sentral begrunnelse for å avslå studenter, fordi det vurderes som for lite sannsynlig at de vil returnere etter endt utdanning.
Det er riktig at de to vurderingene gjelder forskjellige grupper og forskjellige rettslige spørsmål. Suspensjonen gjelder personer som allerede befinner seg i Norge, mens studentene søker om å få reise inn.
Likevel oppstår det en åpenbar spenning når usikkerheten som gjør retur uforsvarlig eller uavklart i dag, samtidig brukes til å trekke bastante slutninger om hva en enkelt student vil gjøre etter endt mastergrad flere år fram i tid.
Myndighetene kan ikke på den ene siden slå fast at situasjonen er for uoversiktlig til å vite hva som vil skje, og på den andre siden opptre som om de vet hvordan den enkelte studenten vil handle i 2028.
Regimet er ikke folket
Vi må skille tydelig mellom det iranske regimet og det iranske folket. Det er prestestyret i Teheran som har ansvaret for landets konflikter, kriser og undertrykkelse.
Unge iranere som søker utdanning i Europa, skal ikke holdes ansvarlige for regimets handlinger. Mange forsøker nettopp å bygge en tryggere og friere framtid gjennom utdanning og akademisk samarbeid.
Det blir en uakseptabel dobbel straff dersom regimets handlinger brukes til å begrunne en kollektiv mistanke mot dem som selv må leve med konsekvensene av regimets politikk.
UDI må vise hvordan vurderingene foretas
Norge trenger ikke velge mellom nødvendig utlendingskontroll og rettferdig, individuell behandling. Begge deler må være mulig.
UDI bør offentliggjøre tydelige tall over hvor mange iranske studenter som har søkt, hvor mange som har fått innvilgelse eller avslag, hvor lenge sakene har ligget til behandling, og hvordan familie-, arbeids- og utdanningsbånd faktisk blir vektlagt.
Direktoratet må også forklare hvordan det sikrer at vurderingen av den enkelte ikke i realiteten blir erstattet av en generell antakelse knyttet til søkerens statsborgerskap.
Når unge mennesker står ved døren til norske universiteter med gyldige opptaksbrev i hånden, må det norske systemet klare å se mennesket bak passet.
