VM-følelsen varer ett år. Idretten beviser noe hver dag.

Jeg leste Heresh Kevlars intervju i Utrop tre ganger, og jeg kjente meg igjen i det han beskriver. Jeg har selv bodd i Norge lenge nok til å vite hvor sjelden følelsen av å høre til uforbeholdent er, og jeg satt foran skjermen og jublet uten å tenke på hvor noen av spillerne hadde foreldrene sine fra. Jeg tror mange med innvandrerbakgrunn kjenner igjen akkurat den følelsen, og jeg synes Kevlar setter ord på den bedre enn de fleste.

Kevlars konklusjon er at vi trenger mindre politikk rundt idretten, og jeg forstår godt hvorfor han lander der etter det han har sett i debatten den siste tiden. Jeg tenker litt annerledes, men jeg tror vi er ute etter de samme: en idrett som fortsatt samler folk lenge etter at VM er glemt. Etter min mening ligger svaret ikke i mer ideologisk politikk, men i en annen type politikk, budsjettlinjer fremfor festtaler. Jeg tror faktisk dette er noe partier på tvers av partiskillelinjer kan enes om.

Tallene støtter opp under det jeg mener, og jeg synes de fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått. SSBs undersøkelse om barn sin fritid 2024 viser at 7 av 10 barn driver organisert idrett, og at fotball er den klart vanligste formen, med 39 prosent. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Fotball krever i praksis en ball og et par sko, mens ski og slalåm krever kostbart utstyr, og der finner SSB et gap på 36 prosentpoeng mellom barn i laveste og høyeste inntektskvartil. Min egen erfaring fra å ha kommet til Norge som voksen er at det er de billige, tilgjengelige fellesskapene som faktisk inkluderer.

Bufdirs samfunnsøkonomiske analyse fra 2025 anslår at samfunnet kan hente ut om lag 1,5 milliarder kroner i gevinst dersom barn fra lavinntektsfamilier deltok i fritidsaktiviteter på samme nivå som andre barn. Jeg synes det er riktig å nevne at Bufdir selv er tydelig på at anslaget er beheftet med usikkerhet, og at flere gevinster ikke er prissatt i det hele tatt. Jeg lurer likevel på hvorfor et regnstykke i den størrelsesordenen så sjelden dukker opp når kommunestyrene legger økonomiplanen sin.

Staten har allerede vist at det nytter å legge penger bak ordene. Ifølge NIFs egen rapport til Kulturdepartementet nådde tilskuddsordningen «Inkludering i idrettslag» i 2025 hele 421 idrettslag med 974 konkrete tiltak rettet barn som møter økonomiske eller kulturelle barrierer, finansiert med 24,9 millioner kroner. Jeg synes det er et godt eksempel å bygge videre på, nettopp fordi det viser at inkludering gjennom idrett lar seg måle når pengene faktisk følger med.

Det som gjenstår, slik jeg ser det, er selve leveringsapparatet: anlegg, drift og medlemskontingenter, som er kommunalt ansvar. Tverga har allerede sendt konkrete innspill til partiprogrammene foran kommune- og fylkesvalget i 2027, med forslag om nærmiljøanlegg og lavterskeltilbud i alle bydeler. Jeg skulle gjerne visst hvorfor så få partier foreløpig har satt et konkret kronebeløp bak den typen forslag. Kanskje er det rett og slett fordi ingen har spurt høyt nok ennå.

Mitt forslag, mer som en invitasjon enn et krav, er at lokalpolitikere uansett partifarge tar med tre konkrete punkter i kommuneprogrammet sitt: gratis idrettslagsmedlemskap for barn i lavinntektsfamilier, øremerkede midler til utstyrsbanker i alle bydeler, og anleggsinvesteringer fordelt etter dokumentert behov. Jeg tror ikke landslaget kommer til å redde inkluderingsdebatten på egen hånd igjen om ett år. det tror jeg heller ikke Kevlar mener at det skal, og jeg håper vi kan være enige om at den jobben må gjøres av oss selv, i kommunestyrene, lenge før neste landskamp.