Sannar Araszadeh
Tusenvis av unge iranere tok til gatene i tro på at internasjonal støtte var på vei. Mange ble drept. Trumps oppfordringer ga håp – men ingen beskyttelse.
Når protestene i Iran omtales utenfra, blir de ofte forklart gjennom enkle fortellinger og kjente navn. Men bak slagordene og overskriftene finnes et langt mer sammensatt politisk landskap enn det som vanligvis når offentligheten.
Mer enn tre millioner syrere har det siste året vendt tilbake til hjemområdene sine.
Tusenvis av mennesker antas å ha blitt lagt i massegraver i Syria. Nå avslører en omfattende gransking fra nyhetsbyrået Reuters at Bashar al-Assad og hans regime i hemmelighet gjennomførte en to år lang operasjon for å flytte likene – med ett mål: å skjule bevis på grusomme krigsforbrytelser begått under borgerkrigen.
Den afghanske diasporaen i Norge er også rammet hardt. Mange har slektninger i de rammede områdene, og flere miljøer har allerede startet innsamlingsaksjoner.
Dette er ikke en ulykke. Det er et mønster.
Rødt sier de står på barrikadene for menneskerettigheter. Men når iranske kvinner drepes for å vise håret, og demokratiforkjempere henrettes i tusentall, er partiet nesten helt tause. Hvor er solidariteten da?
En tidligere militærpilot fra Afghanistan, Mohammad Amir Tawsili, tok sitt eget liv i den iranske byen Mashhad etter å ha mottatt varsel om utvisning.
Natt til mandag 21. april ble Hamid Hosseinnejad Heydaranlou, en kurdisk politisk fange, henrettet i stillhet i Urmia-fengselet i Iran.
Iran fører en brutal krig mot menneskerettigheter, der kvinner og minoriteter systematisk forfølges og undertrykkes. To navn står nå som skremmende symboler på regimets brutalitet: Pakhshan Azizi og Varisha Moradi. Disse to kurdiske kvinnene er dømt til døden etter farseaktige rettssaker, og deres skjebne henger i en tynn tråd.