Foto: Sara Abbasnejad
Når Israel angriper militære mål i Iran, kaller Rødt det et «uprovosert brudd på folkeretten». Når Iran på sin side sender raketter mot Israel, velger samme parti å forstå og forklare. Når kurdere, kvinner og studenter risikerer livet for frihet og demokrati i møte med et av verdens mest brutale regimer, blir det påfallende stille – eller verre: man relativiserer overgriperne.
Dette er ikke en tilfeldig glipp. Det er uttrykk for et mønster.
Et brutalt regime
Iran er et autoritært presteregime som i 2023 henrettet over 800 mennesker, mange av dem dømt til døden for å ha protestert eller drevet faglig eller feministisk aktivisme. Tusenvis sitter fengslet uten rettssikkerhet.
Vi husker alle Jina Amini, den unge kvinnen som døde i moralpolitiets varetekt fordi noe hår var synlig under hijaben. Protestbølgen som fulgte ble møtt med dødelig makt: skarpskyttere, massefengslinger, og henrettelser av unge demonstranter.
Samtidig forsøker myndighetene nå å jevne massgravene etter massehenrettelsene på 1980-tallet med jorda – for å utslette sporene etter egne forbrytelser.
Alt dette skjer med et regime som stadig hylles av sine støttespillere som «anti-imperialistisk», så lenge fienden er Vesten. Det er et tragisk paradoks at et parti som sier de kjemper for de undertrykte, ser ut til å overse de som undertrykkes av Irans ledere.
Når barn blir drept – og stillheten er øredøvende
Den 7. oktober 2023 gikk Hamas – med militær, politisk og økonomisk støtte fra Iran – til et brutalt og koordinert angrep på Israel. Over 1 200 mennesker ble drept, mange av dem barn og familier. Hundrevis ble tatt som gisler. Dette var et bevisst angrep på sivile, og det største angrepet på jøder siden Holocaust.
Det mest alvorlige terrorangrepet i moderne israelsk historie ble møtt med vag forståelse for «den palestinske motstanden»
Likevel greide ikke Rødt å komme med en tydelig fordømmelse. Det mest alvorlige terrorangrepet i moderne israelsk historie ble møtt med vag forståelse for «den palestinske motstanden» – som om drap og kidnapping av sivile kan forklares politisk.
Dette er ikke bare skammelig. Det viser hvordan prinsippene om menneskerettigheter og folkerett bare gjelder for noen, mens andre ofre ignoreres, fordi overgriperen passer Rødts ideologiske kart.
Selektiv solidaritet
Rødt snakker ofte varmt om folkerett og menneskerettigheter. Men i praksis ser vi en selektiv anvendelse. Når Vesten eller Israel bryter folkeretten, kommer de sterke ordene. Når det samme skjer i Kina, Russland eller Iran, blir språkbruken vagere – eller helt fraværende.
Selv partileder Marie Sneve Martinussen, som nylig gikk hardt ut mot Israels angrep på Iran, vier kun én setning til å erkjenne at Iran også bryter folkeretten. Det er ikke feil å kritisere Israel. Men rettferdighet og solidaritet mister sin kraft hvis den ikke er prinsipiell og konsekvent.
Hvem er det vi svikter?
Denne ubalansen rammer ikke bare den politiske debatten her hjemme. Den svikter også iranske demokratiforkjempere som risikerer alt for frihet og likestilling. Mange av dem bor i Norge. Noen av dem har sett til Rødt som et parti for rettferdighet og solidaritet. Til dem sier jeg: Dere fortjener bedre.
Det betyr ikke at man skal slutte å kritisere Israel eller Vesten. Men det må være mulig å holde to tanker i hodet samtidig: Å fordømme krigsforbrytelser og okkupasjon – samtidig som man stiller seg urokkelig bak kampen mot presteregimets brutalitet i Iran.
Rødt må bestemme seg: Vil de være et parti for menneskerettigheter – eller et parti som bare kjemper for dem som passer deres ideologiske verdensbilde?
Kilder:
- Amnesty International: Iran’s Executions 2023
- BBC: Jina Mahsa Amini – The spark of a revolution
- FN: Women, Life, Freedom – UN report on Iran protests
- Radikal Politikk (2021): Iran vil destruere massegravene
- Facebook: Rødt-leder Marie Sneve Martinussen om Israel og Iran
