Dukkert med klærne på!

0Shares
Latest posts by Sett innenfra (see all)

Det er juli, det er sommer, det er ferie! Noen av oss velger fjell, andre velger syden, mens andre igjen velger å holde seg hjemme og nyte det lokalmiljøet har å by på, det være seg bademuligheter, turer eller underholdning.
Selv synes jeg bading er en viktig del av sommerferien. Å kaste av meg klærne og hoppe ut i havets eller fjordens fargerike vann. Føle hvordan vannet omfavner meg, hvordan jeg leker med vannets dybde, hvordan jeg jobber meg opp igjen og puster ut i det jeg dukker opp på overflaten igjen, som om jeg puster ut all stresset jeg har gått rundt og båret på. Ja, dette er en del av ferien for meg. Jeg pleide å kose meg bare ved tanken på å reise ut til stranda, ikke så farlig hvilken, en varm sommerdag i juli.
Så en dag mange år senere og etter flere års gjennomtenkning tok jeg på meg hijab. At jeg tok meg så lang betenkningstid skyldes faktisk delvis ( og bare delvis) frykten for å gå glipp av den herlige følelsen av å gå rundt i shorts og t-skjorte, av å føle vinden flørte med det visstnok krøllete håret mitt, og ikke minst savnet av det underlige plagget kalt badedrakt. For en kan jo ikke bade hvis en ikke kan ta på seg en badedrakt, kan man vel?
Slik tenkte jeg, og slik tenker mange andre som ikke helt forstår ideen bak muslimske kvinners tildekning.
Så satte jeg meg ned og tenkte litt over min egen forståelse av hva som er passelig og hva som ikke er passelig. Hva som er latterlig og hva som ikke er latterlig. Jeg fant ut at min norske referanseramme gav meg begrensde valgmuligheter. Det er som om det eksisterte en naturlov om at en bare kan bade hvis en går rundt i badedrakt eller en sexy bikini. Og hvis ikke dette passer, kunne en alltids bade toppløs eller helt naken. Passer ikke noe av dette, ja da kan en bare sitte hjemme å sutre. I beste fall kan en også sitte på Sognsvann eller på Huk og sende misunnelige blikk hver gang en kvinnelig kropp treffer vannet med et plask.
Men er det egentlig noen naturlov som begrenser vårt valg til dette? Eller er det hver og en av oss som er med på å definere hva som passer hvor?
Her i Egypt (jeg er jo selv en norsk-egypter) og i andre muslimske land har jeg lært at det finnes andre muligheter. Jeg har lært at mye av det vi akspterer som naturgitte ”lover og normer” ikke er det. Av egyptiske kvinner lærte jeg at vi som muslimske kvinner selv må lage våre egne normer for hva som passer seg. Ikke at det er noe galt med badedrakter og bikinier! Men de passer ikke alle. Plaggene virker kanskje frigjørende på ikke-muslimske kvinner, men muslimske kvinner virker plagget undertrykkende. Badedrakten og bikinien fratar dem enhver reell mulighet til å nyte sommerlivet. Først da innså jeg at dette var det en befrielse.
Muslimske kvinner som velger å gå med hijab har funnet sin egen kleskode for badestrendene her i Egypt. En storslått industri av såkalt hijab-badedrakt har vokst frem. Løsningen er ikke vanskligere enn en dykkerdrakt-lignende badedrakt! For saken her er jo at min hijab ikke skal hindre meg i nyte livets gleder, men da på en måte som jeg kan gå god for.
Da jeg valgte å gå med hodeplagg, betydde ikke det at jeg valgte bort andre gleder i livet som for eksempel dukkerten i sommervarmen. Jeg er enda ikke så tøff at jeg tør ta på meg min muslimske badedrakt på en stand i Oslo. Men kanskje tar jeg skrittet ut neste gang jeg er hjemme i Oslo. Når nudister kan hoppe ut i vannet nakne og få sine egne strender, så bør jeg snart samle mot nok til å hoppe ut med min muslimske badedrakt. Men det får bli til neste sommer. I år skal jeg hoppe ut i Rødehavets turkisblå hav og ingen vil synes jeg ser rar ut. Og det i seg selv er ganske befriende.