For noen mennesker er den etniske eller nasjonale identiteten viktigst: De ser seg først og fremst som norsk, somalisk, bosnisk eller samisk. Andre ser seg som kosmopolitter: HipHop-kunstnere føler samhørighet med hiphoppere fra andre deler av verden. For mange av dem er identifiseringen med den globale hiphopkulturen viktigere enn stedet eller landet de ble født.
Vi har mange identiteter. De er knyttet til kjønn, samfunnsklasse, region, stat, religion, interesser, politisk ståsted etc. Noen er viktigere enn andre. I Norge er ens nasjonalitet ofte viktigere enn ens faglige kompetanse for å lykkes på jobbmarkedet. Men slik er det ikke i alle samfunn. Hvorfor?
For å forstå slike forskjeller er det viktig å forstå barna, mener forsker Richard Jenkins. Etnisitet og nasjonalitet er nemlig noe som læres, spesielt under oppveksten. Ens identitet er ikke medfødt. Det er samfunnsforskere enige om.
– Hvis barn tidlig under oppveksten lærer at etnisitet er viktig og gjør forskjell, så er sjansen stor for at etnisitet blir den viktigste identiteten senere i livet, sa Jenkins i foredraget sitt.
Jenkins fortalte om sin forskning om barn i Nord-Irland og i Danmark. I Nord-Irland lærer barna veldig fort hvor relevant ens religion er: Katolikker og protestanter lever i egne bydeler og barna lærer at en på grunn av konflikten ikke kan ferdes fritt.
I Danmark lærer danske barn å bli dansk på mange måter. Symboler spiller en stor rolle, sa Jenkins:
– Et eksempel er flagget. Det er overalt. På barnebursdager, på takk-for-sist-kort og til og med når det er kampanjer for billige bananer i supermarkedet. Og så har vi fargekoden. Alt er rødt og hvitt i Danmark.
Men barn overtar ikke de voksnes tenkemåte uten refleksjon og motstand. Barn gjør sine egne erfaringer. De er – i motsetning til foreldrene – fra tidlig av vant til å omgåes folk fra andre land. Flere forskere, bl.a. Viggo Vestel, har tidligere påpekt at barn og ungdom er langt større eksperter i integrering enn de voksne.
– Vi må ta barn alvorlig som informanter. De er en viktig kunnskapskilde for å forstå samfunnet. Ikke bare forskere, også media og politikere må være mer aktiv og høre på barn, sa Jenkins.
Forskerne tar barna mer på alvor enn tidligere. Det kom fram i flere innlegg under konferansen. En har gått bort fra å se barn som “ufullstendige voksne”. Ikke bare antropologer, men også pedagoger, psykologer, byplanleggere osv. er ute etter barnas kunnskap. De vil fange inn barnas forståelse av verden.
Flere av forskernes metoder kan anvendes av politikere, byråkrater og journalister. For å forstå hvordan barn bruker uteområdet, lot Margaret Kernan fire- og femåringer fotografere favorittplassene deres. Haiyu Yang brukte barn som forskere: Barn intervjuet andre barn for å finne ut hva som opptar dem. Nicole Critchlow fortalte om gjensidigheten som kan oppstå når en involverer barn aktivt: Barna spurte henne også om hvordan det er å være voksen.
Når en nærmer seg barn og ungdom på deres egne premisser, står mange “sannheter” for fall, f.eks. myten om de “upolitiske ungdommer”. Ungdom er politisk på en annen måte enn de voksne, fortalte Maria Zackariasson. Hun har forsket på ungdom i den globale rettferdighetsbevegelsen.
– Jeg møtte en jente som jobber i kassa. Hun gir ikke ut plastposer før kunder ber om det. Hun ser dette som en politisk handling i sammenheng med ressurs- og miljøkrisen. En trenger ikke å være politiker for å være politisk aktiv, sa Zackariasson.
