Religion redder rwandere

Religion spiller en avgjørende rolle når flyktninger fra Rwanda skal etablere nye liv i eksil. Mange forlater katolisismen, og skaper seg en ny identitet.

Tirsdag 23. august disputerer Gaudencia Mutema for PhD-graden ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiB, med avhandlingen: “Rebuilding Lives after Genocide: Life Histories of Rwandan Refugees in Zimbabwe and Norway.”
I sitt arbeid har Mutema intervjuet førti rwandiske flyktninger, åtte bosatt i Norge, resten i Zimbabwe, Mutemas eget hjemland.
– Det er påfallende hvor mange som har konvertert fra katolisismen og metodistkirken til Pinsemenigheten. Dette har selvsagt sammenheng med at religiøse ledere i Rwanda foretok seg lite for å stanse myrderiene i 1994, og at flyktningene dermed føler behov for å distansere seg fra kirken. Samtidig dreier det seg om å skape en ny identitet – uten tilknytning til etnisitet. Konverteringen blir en symbolsk handling. I slike “Born again”-religioner tilhører man en større og mer universell gruppe.
Med religionen har flyktninger fra Rwanda lettet overgangen til livet i eksil.
– Jeg ser at religion blir en byggende kraft for disse flyktningene. De arrangerer møter, ulike grupper og diskusjonsfora – de danner kort sagt et nettverk. Den nye religiøse settingen blir en ny slags familie, hvor hutuer og tutsier er blandet. Dette er altså et eksempel på hvordan forsoning kan skje, i en sammenheng hvor man ser bort fra etnisitet og heller begynner å leve igjen.

Offer og overgriper
Rwanda har om lag åtte millioner innbyggere, over åtti prosent av disse er hutuer, om lag tolv prosent er tutsier. 65 prosent av befolkningen er katolikker, ni prosent er protestanter, fem prosent er muslimer.
6. april 1994 ble flyet med daværende rwandesiske president skutt ned av “ukjente gjerningsmenn”, og regimet brukte nedskytningen som et påskudd til å starte nedslaktningen av tutsier og moderate hutuer. I løpet av hundre døgn ble om lag en million mennesker myrdet. I juli vant opprørsbevegelsen RPF (Rwandan Patriotic Front) krigen, og hutu-regimet flyktet til Kongo sammen med hundretusener flyktninger.
Mutemas utgangspunkt var religionens plass, men under arbeidet har hun utvidet fokuset og blant annet gått tettere inn på selve folkemordet.
– Vanligvis tenker man seg et enkelt bilde med en overgriper og et offer, en ond og en god. Men jeg har sett at situasjonen i Rwanda er langt mer kompleks. I løpet av de siste førti årene har makt og undertrykkelse svingt fram og tilbake mellom de to folkegruppene. Myrderier har foregått på begge sider. I virkeligheten er begge sidene både offer og overgriper. Dette er veldig kontroversielt å si, for det politisk korrekte er å si som dagens regime i Rwanda, at hutuene har all skyld for det som skjedde i 1994. De aller fleste som blir dømt i den spesialoppnevnte Criminal Tribunal i Tanzania, er hutuer. Ingen fra den tutsi-dominerte regjeringen har blitt tiltalt. Det gamle konseptet med at én gruppe dømmes, er altså i høyeste grad i live. Dette er dobbeltmoral, for også hutuer ble myrdet eller drevet i eksil, påpeker Mutema, og viser til nedslaktning av hutuer i flyktningleirer i Kongo.
– Media skriver ikke om dette – kanskje fordi det internasjonale samfunnet føler at det burde gjort noe for å forhindre folkemordet i 1994. Ettersom det var RPF som stanset folkemordet, føles det liksom upassende å dra dem for domstolen i Tanzania.

Voldtekt og makt
Ulikheter mellom kjønn kommer langt tydeligere fram i konflikt enn ellers, forteller Mutema. I avhandlingen studerer hun også ulike kjønnsmekanismer blant rwandere både i konflikt og i eksil.
– Voldtekt var utbredt under folkemordet i 1994. Jeg har truffet mange og hørt om enda flere kvinner som ble voldtatt, men de snakker ikke om dette – fordi man så fort risikerer å bli stigmatisert i eget samfunn. Men også i forholdet mellom menn fra ulike etniske grupper utspilte det seg kjønnskamper. Når en tusti-kvinne ble voldtatt av en hutu-mann, hadde dette en bestemt effekt på tutsi-menn: De så at det var hutuene som kontrollerte, nettopp fordi de selv ikke hadde maktet å avverge voldtekten.
– Voldtekt er også en metode for å demonstrere makt overfor fienden?
– Absolutt. På denne måten feminiserer man de andre mennene, gjør dem svakere. Etter Rwanda, har FN klassifisert voldtekt under krig som krigsforbrytelse. Før var tanken mer: “Det er krig, noen blir voldtatt, sånn er det bare.”

Bidrag til forsoning
Gaudencia Mutema var tjue år i 1994, da verden, med FN i spissen, sto som passive vitner til grusomhetene som utspilte seg i Rwanda. Noen år senere jobbet hun som frivillig i hjemlandet Zimbabwe, og drev språkundervisning for flyktninger.
– Vi drev og jobbet med verb, og en flyktning fra Rwanda brukte verbet “å drepe”: ”Tutsiene drepe foreldrene mine.” Der og da startet min interesse for denne tragedien.
I 2000 kom Mutema til UiB på et masterprogram, som året etterpå ble konvertert til et doktorgradsprosjekt. Etter å ha jobbet med dette folkemordet og ettervirkningene i så mange år, hva er det som har gjort aller størst inntrykk?
– Alle vitnesbyrdene om hvordan enkeltmennesker klarte å overleve, og historier om alle de som ikke klarte det. Mennesker som kjøpte en kule av sin bøddel – for å bli skutt og dermed slippe å bli halshugd. Alt dette er sjokkerende, men samtidig på en måte også forståelig. Man lever under en ideologi hvor den andre er fienden og kommer til å drepe deg om ikke du dreper ham først. Det har vært opprørende å lytte til alle historiene, som menneske føler jeg med dem.
– Hva håper du forskningen din kan føre til?
– Jeg håper at den kan bli et nyttig bidrag i gjenoppbyggingen av Rwanda og i det forsoningsarbeidet som må til. Folk må innse at historien må skrives om. Jeg har ikke nødvendigvis alle de rette svarere, men jeg har studert dette utenfra, og det er nyttig. Personlig håper jeg å kunne fortsette med å forske på og skrive om flyktninger. Siden jeg nå bor i Norge, håper jeg på å kunne forske på innvandrerspørsmål også, avslutter Gaudencia Mutema.