Innvandrerkvinner i fagbevegelsen

I svensk fagbevegelse ønskes autentiske innvandrerkvinner, de som sier det majoriteten forventer at de skal si. Flere kvinner har opplevd å bli møtt med at de er for radikale og velutdannet til å snakke på vegne av innvandrerkvinner, forteller Diana Mulinari. Andre historier handler om seksualisert rasisme.

Den svenske sosiologen Diana Mulinari bruker begrepet “underordnet inkludering”, om det innvandrere opplever i forhold til den svenske fagbevegelsen. – Fagbevegelsen er den største innvandrerorganisasjonen i Sverige. I enkelte fagforeninger er innvandrerne i flertall. Likevel snakker man i fagbevegelsen om “det svenska facket och innvandrarna”, sier hun.
Diana Mulinari har sammen med Anders Neergaard skrevet boken “Den nya svenska arbetarklassen”. Den er basert på intervjuer med kvinner og menn i nettverket FAI, Fackligt Aktiva Invandrare, og en undersøkelse av hvilket bilde svensk LO har av arbeidere med innvandrerbakgrunn. Nylig holdt Mulinari innlegg på et seminar i regi av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet, som holder til på Universitetet i Oslo. I mai kommer hun igjen til Norge for å innlede på konferansen Crossroads.
– Det finnes i Sverige, og i fagbevegelsen, det jeg vil kalle velferdsnasjonalisme, sier Mulinari. – I magasiner utgitt av den svenske fagbevegelsen fortelles stadig historier om hvor ille det er andre steder i verden, der fagforeninger er forbudt og fagorganiserte blir drept. Det er langt mellom suksesshistoriene! Og visst er det ille mange steder, men gjennom disse historiene fra en verden der alt er grusomt, blir du samtidig fortalt at du skal være glad for å bo her – hvor alt er trygt og godt. I relasjon til alt det utrygge der ute, skapes et bilde av Sverige som best på faglig organisering, velferd og likestilling. Så ikke klag!
– Sveriges og fagbevegelsens historie, er ikke noe som kan læres fullt ut ved å lese bøker eller få undervisning. Denne historien er noe du har kroppsliggjort og erfart som svenske. Som innvandrer anerkjennes du ikke som en som kjenner historien, påpeker Mulinari. Slik er det også med den svenske arbeiderklassens historie. – Den bygger på ideen om at Sverige var et lykkelig og sosialdemokratisk land. I denne historien representerer innvandrere utrygghet og vanskeligheter – med alt fra lønnsnivå, til å få folk organisert. Som om det var lett å få organisert svenske arbeidere rundt 1920, sier sosiologen.
– Vil den autentiske innvandrerkvinnen reise seg?
– Hvis immigrantene vil delta i fagbevegelsen, får de delta som innvandrere, mener Mulinari. – Konflikter oppstår når de protesterer på denne underordningen.
En av kvinnene Mulinari og kollegaene hennes intervjuet forteller at det ikke ble godtatt at det hun sa og mente var representativt for det innvandrerkvinner ville. – Den autentiske innvandrerkvinnen etterlyses, hun som sier det majoriteten forventer at hun skal si. Flere kvinner har opplevd å bli møtt med at de er for radikale og velutdannet til å snakke på vegne av innvandrerkvinner, forteller Mulinari. Andre historier handler om seksualisert rasisme.
En kvinne forteller hvordan mennene i fagforeningen ikke ser henne, eller ønsker å vite hva hun mener mens møtene pågår. Men når kvelden kommer og festlighetene tar til, kommer de til henne for å danse salsa. Hun opplever med andre ord noe av det samme i fagforeningen som hun gjør i arbeidslivet. – Kvinner med innvandrerbakgrunn rammes særlig hardt i et arbeidsmarked der prosjektstillinger og ansettelser på time- og sesongbasis blir stadig mer utbredt. Tall fra 2001 viste at blant midlertidig ansatte LO-medlemmer, var nesten halvparten kvinner med bakgrunn fra land utenfor Norden. Manglende stabilitet er ikke jevnt fordelt, men innskrevet i en hierarkisk ordning der både den mannlige normen og hvithetens privilegier gir seg til kjenne, sier Diana Mulinari, og fortsetter: – Mange kvinnelige ansatte utnyttes i egenskap av at de er arbeiderklasse, men også på grunn av kjønnstilhørighet og forestillinger om rase. Det er ikke bare deres arbeidskraft som etterspørres, men også deres hudfarge, etniske bakgrunn og kjønn. Den ansatte forventes å imøtekomme forventningene til en eksotisk og kjønnet andre.

Kjenner ikke kodene
I fagforeningene blir også innvandreren “den andre”. – De mangler erfaring og kunnskap om hvordan jobbe i en svensk fagforening. De er ikke vant til fagforeningsmøter med en saksliste der punktet “eventuelt” er satt opp til slutt. Så opplever de at deres saker blir plassert under eventuelt, og kommer opp på et tidspunkt da alle møtedeltakerne er slitne og vil hjem. Eller de tar opp det de har på hjertet på feil tidspunkt og på feil måte. Møtestrukturen tillater ikke at folk starter en diskusjon bare fordi de liker å diskutere. Hvis du tar ordet, forventes det at du har et poeng.
Definisjon av kompetanse er en måte å svensknormere det faglige arbeidet, mener Mulinari. Og kompetanse fås gjennom faglige kurs formet etter svensk faglig struktur, kjennetegnet av en patriarkal formulering av arbeiderklasse og faglig kamp.
En av fagforeningsmedlemmene forteller hvordan han på et møte “følte seg som en av dem”, helt til han på bussen hjem oppdaget at ingen av “dem” ville sette seg i setet ved siden av en annen mann med innvandrerbakgrunn, en mann som var lik han. – Å være innvandrermann er å være kriminell, du mangler noe de svenske mennene har, du er ikke likestilt, sier Mulinari. Hun mener denne stigmatiseringen også rammer innvandrerkvinnene, som opplever at deres sønner og ektemenn i mange sammenhenger betraktes som potensielt kriminelle.

Normalitet
I forskningsprosjeket om svensk fagbevegelse fokuserte Mulinari og hennes kollega på normalitet. – Tidlig forskning på immigranter til Sverige hadde som premiss at de hadde et problem. “De” manglet noe “vi” hadde, enten det nå var likestilling i familien eller andre ting. En annen innfallsvinkel til forskning på innvandrere er å konsentrere seg om det spesielle, om de som driver med hip hop, graffiti, eller lignende. Vi ville utforske normalitet. De aller fleste innvandrere i Sverige har jobb, som regel en arbeiderklassejobb. De er normale ut fra svenske standarder. De har hus, hund, stemmer sosialdemokratisk eller litt lenger til venstre. Likevel rasialiseres de i ulike situasjoner, påpeker Mulinari, deres etniske bakgrunn gjør dem til “de andre”.
Men betydningen av hudfarge og etnisitet avhenger av sammenheng. Diana Mulinari bruker seg selv som eksempel. – Selv er jeg fra Buenos Aires i Argentina. Der er jeg hvit. I Sverige er jeg svart. Rasialisering er ikke noe fast, det forhandles og er avhengig av kontekst.
Mulinari er opptatt av maktposisjoner som oppstår i møtene mellom kjønn, klasse, etnisitet og seksualitet. Hun argumenterer for interseksjonalitet, det vil si å se kjønn, klasse og etnisitet som samvirkende, ikke som isolerte kategorier. – Kjønn er aldri bare kjønn, på samme måte som klasse aldri bare er klasse. Mitt utgangspunkt er at kjønn endrer og endres i møte med klasse, etnisitet og seksualitet, sier Diana Mulinari.
Interseksjonalitet er, slik hun ser det, et alternativ til den kjønnsforskningen som konstruerer kjønn uten å ta hensyn til den ulikheten som finnes knyttet til etnisitet, klassetilhørighet og nasjonale grenser. – Interseksjonalitet er et perspektiv som viser hvordan makt skapes i og gjennom at kjønn, klasse og etnisitet virker sammen, forklarer hun. Mulinari ser interseksjonalitetens sprengkraft i å utvikle et teoretisk perspektiv som kobler makt og ulikhet til individers muligheter til å agere innenfor rammen av samfunnets strukturer, institusjonelle praksiser og rådende ideologier.
– For mange innvandrere hjelper det ikke å ha en jobb, de blir likevel ikke inkludert, påpeker sosiologen. Og fagbevegelsen bidrar heller ikke til å endre posisjonen som underordnet. Slik blir den for mange immigranter lik hvordan hun opplevde finstua hjemme i oppveksten. Et sted som er trygt, ryddig og ordentlig – men som ikke brukes.

Tidligere publisert i KILDEN.

FAKTA
Kulturell kompleksitet i det nye Norge er et forskningsprogram som fokuserer på sosial og kulturell dynamikk i det samtidige norske samfunnet, empirisk konsentrerer man seg om forhold mellom minoritet og majoritet. Programmet skal på den ene siden koordinere og styrke forskning på kulturell kompleksitet og identitetspolitikk som allerede pågår på Universitetet i Oslo, på den andre siden skal det initiere ny forskning gjennom doktorgradsprosjekter, studentstipender og finansiering av forskning utført av seniorforskere. Thomas Hylland Eriksen er forskningsleder for programmet.