Luftspeiling av svale minner

Damaskus er en tettbebygd innlandsby, omringet av fjell og med termometre som viser godt over rødt i julis vrede. Derfor er det helt vanlig med utflukt når heten er som verst. De som har råd til det trekker mot fjellene og kystområdene. Mens de som må leve sparsommelig nøyer seg med å reise til områder som omgir hovedstaden. Som Ein-Alkhadra. “Ein” betyr en vannkilde, mens Alkhadra betyr “den grønne”, altså “Den grønne vannkilde”. Navnet kommer antageligvis av at stedet var kjent for sin frodighet.

Den grønne tilværelsen
Hver familie pleide å finne seg et tre å gjemme seg under, i ly for det sterke sollyset. Det kalde vannet fra bekken smakte helt nydelig og friskt. Og duften av grillet lammekjøtt var dagens høydepunkt. Farfar og farmor, onkler, tanter, kusiner, fettere, far, mor og mange venner. Kjente og ukjente samlet seg under treet og nøt livet på en veldig ukomplisert måte. Det var ikke mye som skulle til for å oppnå ekte lykke. Den grønne tilværelsen var i seg selv nok. Overgangen fra det å være fastlåst og inneklemt i en storby med betongens og asfaltens varmeabsorberende egenskap til det å være i pakt med naturen var det nærmeste en kunne komme paradiset.

Shallalat tall Sh’hab
Det er like vanskelig å uttale det nå som det var for femten år siden da jeg så det for første gang. Prøv selv. “Shallal” som betyr foss, “tall” som betyr en ås og personen Sh’hab som det hele er oppkalt etter. Altså: Sh’hab-åsens Fosser. Fosser som for innbyggerne var som Niagara Falls, i syrisk format. En så stor mengde vann var et veldig uvanlig syn for en damaskener. Folk elsket fossene for det de representerte: livet. Den kontinuerlige tilstrømmingen av vann gav følelsen av noe evigvarende. Dessverre viste det seg å ikke være tilfellet.

En surrealistisk endring
Sist sommer bestemte jeg meg for å dra til de gode gamle fossene. Familien anbefalte meg å heller leve på de heller svalere minnene: “ting er ikke lenger som før”, sa mor. Til tross for advarslene valgte jeg å reise dit for å se med mine egne øyne. Og så sant som sagt, fossene så ut som en halvåpen vannkran, med altfor lite trykk. Og det frodige har blitt til mosegrønt. Damaskus opplever for tiden endrede klimatiske forhold. Regnskyene er ikke lenger så ofte på besøk, og de få skyene byen ser til passerer som regel forbi. De overtroiske tolker dette som en straff fra Den Allmektige. Det er kanskje naturen som slår tilbake? Jeg vet ikke helt. Men jeg vet at jeg har mistet mitt tilfluktsted.

FAKTA
Damaskus er Syrias hoved stad. Byen har omkring 4.5 millioner innbyggere og er landets største by.
På arabisk heter byen Dimashq. Mens ”Damas- kus” er hentet fra gresk,
via latin, som igjen kom mer fra det aramiske navnet Darmeśeq.
Darmeśeq betyr, interes sant nok, ”et sted med mye vann”.
Gamlebyen som er omringet av en mur ligger vest for Barada-elven. Byen
dateres til middelalderen.
Damaskus er omringet av oasen Ghouta, og som vannes av elven Barada.
Fijeh-kilden forsyner byen med drikkevann. Ghoutoasen minker i størrelse
grunnet den økende bebyggingen, industrien og kloakksystemet. Damas
kus ligger omkring 80 km fra Middelhavet, med Anti-Lebanon-fjellene og
680 meter over havet.