Smerten og håpets Grbavica

- Historien har vært hos meg lenge. Livet til kvinnene, og særlig de mange voldtektsofrene, under krigen i Bosnia har alltid vekket sterke følelser i meg. Når jeg fikk mitt eget barn, materialiserte historien om et mor- og datterforhold seg, sier Jasmila Zbanic.

Hun er på Norgesbesøk med sin debutfilm Grbavica, kort tid etter at hun vant tre tungtveiende priser ved årets filmfestival i Berlin. Den er allerede i norsk distribusjon, blant annet etter et opprop for å få filmen til landet.

– Grbavica er et område i Sarajevo der grusomme og systematiske voldtekter fant sted under krigen. Nå er det et område i vekst, et håpefullt sted, på en tidligere tragisk grunn. Ikke langt unna har Zbanic selv bodd og på grunnlag av faktiske hendelser forestilt seg historien i bygningene og menneskene rundt seg. Om dagen går Esma i en terapi- og støttegruppe for kvinner og om kvelden er hun servitrise på en støyende nattklubb, alt for å tjene penger til datteren Saras skoletur. Sara på sin side er opptatt av at moren skal skaffe en attest på at faren er en fallen i krigen, en sjehid, for at turen skal bli billigere økonomisk. Moren vil heller betale for turen enn å skaffe beviset. Til slutt kommer den uunngåelige konfrontasjonen om morens egentlige grunn for utsettelsen.

Krigen i Bosnia var også tema i Zbanics dokumentarfilmer som ledet opp til langfilmdebuten. – Arbeidsmetodene jeg lærte meg under arbeid med dokumentarfilmene preget arbeidet med langfilmen. Jeg forholdt meg til ekte innspillingssteder og lot ikke vær eller vind stoppe eller forandre opptakene for at de skulle stemme overens med bilder jeg hadde i hodet på forhånd. Dessuten gjennomførte vi prøver på virkelige steder. Sarajevo som by har en sentral plass i filmen, med sitt omkransende åslandskap, moské, og nattklubber. Byen rommer alle innspillingsplasser i filmen. – Vi forsøkte å filme i studio til inne-scenene, men jeg skjønte da med en gang at vi måtte finne en ordentlig leilighet for å få den rette energien i veggene.

– Dessuten tok jeg meg god tid til research og til å bli kjent med skuespillerne. Etter en omfattende castingsprosess sto vi tilslutt igjen med 30 jenter til rollen som datteren og tenåringen Sara. Etter å ha lært dem alle å kjenne falt valget til slutt på én. Jeg var sikker at Luna Mijovic kunne bære rollen. Materialet skuespillerne skulle agere var så sterkt at Zbanic la opp til mange skuespillerprøver og leseprøver i forkant av innspillingen. De fikk selv være med å forme manus, slik at det ble en del av dem, deres språk og bevegelser. – Jeg visste at kjemien mellom skuespillerne ville bli avgjørende. Mitt sterkeste ønske har hele tiden vært at publikum skal komme inn på følelseslivet til disse kvinnene og derfor var det viktig at spillet og omgivelsene var troverdige.

Etter at filmen vant filmfestivalen i Berlin uttalte Zbanic seg i sterke ordelag om at alle krigsforbryterne i hjemlandet skulle stilles for retten og dømmes. Dette førte til problemer med visningen av filmen i Serbia. – Når den var ferdig, før festivalen i Berlin, viste jeg den til en lokal kino i Sarajevo og de var svært positive, men etter talen min ville de ikke vise den lenger. Eierne fryktet for at den skulle skape radikal stemning i kinosalen og påvirke det forestående valget. Zbanic ser likevel på Grbavica som en håpefull film. – Moren Esma og datteren Sara gjennomgår sterke opplevelser sammen, men i konfrontasjonene kommer de nærmere hverandre.
Grbavica, nabolaget der vonde ting har skjedd, blir også stedet der håpet gjenreises.