På tide å avskaffe dødsstraffen

Det sitter idag over 3 400 fanger på dødscelle i USA. Siden dødsstraffen ble gjenopptatt i 1976 har over 1000 personer blitt henrettet og over 120 personer er blitt funnet uskyldige og sluppet fri.
Den 21. februar i år skulle den dødsdømte fangen, Michael Morales, ha blitt henrettet med giftsprøyte i San Quentin-fengselet i California. Henrettelsen ble utsatt på ubestemt tid da to anesestileger, som skulle påse at henrettelsen foregikk på en ”human” måte, trakk seg da de av etiske grunner fant å ikke kunne delta. Dette er en av flere hendelser som har gått imot dødsstraffen de siste åra.

Moratorium i 1972
Mange studier har vist at dødsstraffen rammer svarte og fattige mennesker uforholdsmessig hardt. Dette var den viktigste grunnen til at en høyesterettskjennelse i 1972, ”Furman mot Georgia”, førte til et moratorium (utsettelse,red.anm) i dødsstraffen. I kjennelsen het det at dødsstraffen brøt med grunnlovstillegg åtte om ”grusom og uvanlig straff” og grunnlovstillegg 14 om ”lik beskyttelse under loven”.
Med det radikaliserte politiske klimaet i USA som bakteppe, satte høyesterett fokus på den rasistiske og vilkårlige måten dødsstraffen ble administrert på. Men i følge denne kjennelsen var likevel ikke dødsstraff i strid med konstitusjonen.
Dette ga delstatene muligheter til å forandre de lover og regler som hadde med dødsstraff å gjøre, slik at de ble rettet opp og urettferdighetene fjernet. Det var dette som var grunnlaget for høyesteretts kjennelse i 1976. Delstatene Georgia, Texas og Florida hadde vedtatt nye lover, som høyesterett godkjente i saken ”Gregg mot Georgia”. Dette åpnet for gjeninnføring av dødsstraff også i de andre delstatene. Den første fangen som ble henrettet etter at moratoriet var over, var Gary Gilmore som ble skutt i Utah 17. januar 1977.
30 år etterpå er rasismen og urettferdigheten fremdeles godt synlig, dødsstraffen rammer fremdeles fattige og svarte mennesker.

Bevisstgjøring
Det er dette 30 års-”jubiléet” som The Campaign to End the Death Penalty (CEDP) har satt fokus på i sin ”Death Penalty Awareness Week” som de arrangerte over hele USA i perioden 27. februar – 3. mars.
CEDP er en landsomfattende organisasjon og har avdelinger i 20 byer. Vi spør en av CEDPs organisatorer, Julien Ball, om erfaringene fra bevisstgjøringsuka om dødsstraffen.
– Vi er veldig fornøyde. Det har vært en begivenhetsrik uke med møter, demonstrasjoner, filmer. Noen møter har vært fullpakket, og hovedkontoret vårt har mottatt massevis med e-post fra mennesker som ønsker å starte nye avdelinger. Henrettelsen av Stanley ”Tookie” Williams i desember i fjor og diskusjonen rundt saken til Michael Morales, ser ut til å ha fått mange til å ville engasjere seg i kampen mot dødsstraff.
Ball forteller at idéen til bevisstgjøringsuka kommer fra organisasjonens avdeling i Georgetown, Washington D.C. Der har man arrangert slike uker i mange år med gode erfaringer. Dette er tredje året at CEDP arrangerer bevisstgjøringsuke på nasjonalt nivå.
– Folks bevissthet er veldig blandet. Jeg tror at holdningen til dødsstraff er omtrent 50/50. Det avhenger av hvordan du spør. Hvis du sier at mange uskyldige mennesker blir dømt til døden, faller støtten. Det gjør den også dersom det blir presentert et alternativ til livsvarig fengsel, sier Ball.

Støtten redusert
På sin faktaside viser Death Penalty Information Center (DPIC) at støtten til dødsstraffen er rundt 64 prosent. Det viser en meningsmåling fra oktober 2005. Det er en reduksjon fra 80 prosent i 1994, da den var høyest. Den var lavest, med 42 prosent, i 1966. En meningsmåling fra mai 2004 viser at når folk blir presentert for alternativet livsvarig fengsel uten mulighet for prøveløslatelse, reduseres støtten til dødsstraff.
Antall dødsdommer per år har blitt kraftig redusert siden 90-tallet da gjennomsnittet per år lå i underkant av 300. I 2004 var tallet 125. Også antall henrettelser har sunket. 98 personer ble henrettet i 1999 da tallet var høyest. Deretter har det vært en reduksjon, 60 personer ble henrettet i 2005 og åtte personer har blitt henrettet hittil i år.

Guvernør George Ryan
Skal man peke på en begivenhet som virkelig har vært viktig for kampen mot dødsstraff de senere år, er det kanskje at Illinois republikanske guvernør, George Ryan, 11. januar 2003 omgjorde dommene til alle de 167 fangene som satt på dødscelle. Det mener i alle fall Julien Ball.
– Men det var ikke ut fra ren godhet han gjorde dette. Presset nedenfra var viktigere. Advokater, leger, dødsdømtes slektninger, aktivister har de senere år bidratt til å reise diskusjonen om dødsstraff i USA. Men i dag sitter det ni personer på dødscelle i Illinois.
– Men utstedte ikke Ryan et moratorium på dødsstraffen i Illinois i januar 2000?
– Moratoriet var et guvernør-dekret og gjaldt henrettelser. Dødsstraff er fremdeles lovlig i Illinois. Hvis guvernøren ikke undertegner henrettelsesdokumentet, blir man ikke henrettet.
Guvernør Ryans moratorium i 2000 var utvilsomt en viktig hendelse i kampen mot dødsstraffen. Maryland var den neste delstaten som innførte moratorium mot henrettelser, men moratoriet tok slutt i 2003.

13 uskyldige
Siden 1976 har delstaten Illinois henrettet 12 fanger, men også løslatt 13 fanger som viste seg å være uskyldige. Florida løslot forøvrig 19 dødsdømte fanger i samme periode.
George Ryan viste til disse 13 uskyldige da han, i følge International Socialist Review, erklærte at ”Inntil jeg kan være sikker på at alle som er dømt til døden i Illinois virkelig er skyldige, inntil jeg med moralsk sikkerhet kan være sikker på at ingen uskyldig mann eller kvinne må motta en dødelig injeksjon, vil ingen møte den skjebnen”.
Men det var ikke bare omgjøringen av 167 dødsdommer til livsvarig fengsel som guvernør Ryan foretok i januar 2003. Den 10. januar benådet han fire dødsdømte menn hvis tilståelser skal ha blitt framtvunget gjennom politibrutalitet.

The Death Row 10
De fire var medlemmer av gruppa som kaller seg ”The Death Row 10”. Dette er en gruppe menn som ble slått og torturert av Chicago-politiet under ledelse av politi-løytnant Jon Burge og sendt til dødscelle i Illinois. Det var sommeren 1998 at 10 av Burges ofre kom sammen inne i fengselet og spurte CEDP om organisasjonen kunne være deres stemme på utsiden.
Torturmetodene var blant annet russisk rulett, elektriske sjokk, kvelningshette og slag, skriver CEDP på sin hjemmeside. Burge skal, siden begynnelsen av 70-tallet, ha vært ansvarlig for tortur av mer enn 40 svarte menn under politiforhør. Sannheten om torturen i Chicago-politiet kom fram under en rettsak i 1989. Burge fikk sparken i 1993, men han er aldri blitt stilt for retten og lever i dag av sin pensjon i Florida. Mange av hans ofre derimot sitter fremdeles i fengsel. Det gjelder også de gjenværende medlemmene av ”The Death Row 10”, bekrefter Julien Ball. Men de sitter ikke lenger på dødscelle.

Sandra Day O’Connor
– Det store flertallet av folk som blir sendt på dødscelle, ender ikke opp der på grunn av den kriminelle handlingen de har begått (hvis de i det hele tatt har begått en kriminell handling), men fordi de ikke hadde råd til å leie advokat, skriver CEDP på sine hjemmesider.
Høyesterettsdommer Sandra Day O’Connor viste til dette da hun i en tale i juli 2001 kritiserte dødsstraffen offentlig.
O’Connor var slett ingen liberaler. Hun ble utnevnt av president Reagan i 1981 og hadde hele tiden vært en del av den konservative majoriteten i høyesterett. I 1991 var hun med på å nekte den dødsdømte Roger Coleman å fremme ankesak fordi forsvareren var tre dager for sent ute med å legge fram nye bevis.
Det er godt dokumentert at dødsstraffen rammer svarte og fattige mennesker uforholdsmessig hardt. Mer enn halvparten av fangene som sitter på dødscelle er svarte eller latino, mens disse gruppene tilsammen kun utgjør rundt 27 prosent av USAs befolkning.
– De fattige saksøkte som ikke har råd til advokat må stole på offentlig oppnevnte forsvarere som noen ganger er ukvalifiserte, uerfarne eller inkompetente. Noen forsvarere har sovnet eller vært beruset under rettsaker, skriver American Civil Liberties Union (ACLU).

Henretter mentalt syke
I USA henretter de psykisk syke personer, og et av kriteriene som legges til grunn er at fangen må være kompetent til å dø. Det betyr at vedkommende må være klar over at han eller hun skal henrettes og grunnen til det.
I januar offentliggjorde Amnesty International en rapport om henrettelser av mentalt syke lovbrytere i USA. I slutten av desember 2005 hadde over 1000 personer blitt henrettet siden 1976. Blant disse 1000 finnes det mange titalls personer med alvorlige psykiske lidelser. I et vedlegg til rapporten er det en liste over 100 av disse personene.
“Mentalt syke innsatte er blant de mer enn 100 menneskene som siden 1977 har droppet sine appeller om anke og ’samtykket’ i sin egen henrettelse, et dødsønske gjort mulig av en stat som er altfor villig til å se valgfrihet for slike individer båret fram til sin dødelige konklusjon”, skriver Amnesty.
– Å henrette mentalt syke mennesker er barbarisk, sier Julien Ball. – Her i Illinois er det personer som har blitt gitt medisin for å kunne gjennomføre en rettsak.
– Kan noen med en alvorlig mental forstyrrelse, som ikke er tilbakestående, på tidspunktet for den kriminelle handlingen noen gang sies å inneha den ekstreme straffbarheten som kreves for å bli idømt dødsstraff?, spør Amnesty International.
Hva er den viktigste hindringen for å få avskaffet dødsstraffen for alle i USA? Vi spør Julien Ball.
– Det er altfor mange dommere, polititjenestemenn og advokater som bruker dødsstraffen for å fremme sin egen karriere. De bruker sin innflytelse til å slåss for at denne straffemetoden beholdes. Det trengs mer politisk press for å motarbeide dem og få dødsstraffen avskaffet.

Stanley Tookie Williams
13. desember 2005 ble Williams henrettet i San Quentin-fengselet i California. Williams var med å stifte Crips-gjengen i Los Angeles i 1971, og i 1981 ble han dømt til døden for å ha myrdet fire personer i forbindelse med to ran.
Williams angret dypt på sin gjengdeltakelse, og holdt hele tiden fast på at han var uskyldig i de kriminelle handlingene. I følge nettstedet www.tookie.com, ble rettsaken basert på indisier og vitneutsagn fra personer som var siktet for grove forbrytelser; blant annet bedrageri, voldtekt, mord og lemlestelse. Fingeravtrykk ble funnet på begge åsstedene, men ingen av dem tilhørte Williams. Påtalemakta fjernet tre afroamerikanere fra juryen under rettsaken, og den brukte også rasistiske bemerkninger som ”bengaltigeren i dyreparken i San Diego”.
I sine år på dødscella skrev Williams 9 høyt verdsatte barnebøker som advarer unge mennesker mot gjenger, kriminalitet og fengsling. Han publiserte nylig sine memoarer, ”Blue Rage, Black Redemption”. Hans arbeid har resultert i flere nominasjoner til Nobels fredspris og Nobelprisen i litteratur. USAs president belønnet ham i 2005 med en egen pris for hans frivillige arbeid for å hjelpe unge mennesker.
Williams oppfordring fra november 2005 om å omgjøre dødsdommen til livsvarig fengsel, ble avvist av guvernør Arnold Schwarzenegger.

Michael Morales
Delstaten Californias utsettelse av henrettelsen av Morales på ubestemt tid skyldes etiske spørsmål knyttet til prosessen rundt giftsprøyte-metoden.
På bakgrunn av et krav framsatt av Morales sine advokater om at giftsprøytemetoden er en grusom og uvanlig straff, ga dommer Jeremy Fogel ordre om at delstaten måtte skaffe til veie bedre forsikringer om at henrettelsen ville bli utført på en human måte. Fengselet fikk valget om enten å finne medisinsk ekspertise (anestesilege) som skulle påse at Morales var bevisstløs under henrettelsen, eller gjennomføre henrettelsen ved bruk av en dødelig dose av kun barbiturater (legemiddel med sentraldempende effekt, red.anm.) i stedet for den vanlige prosessen med tre giftstoffer.
Alternativet med medisinsk ekspertise ble valgt. Men like før henrettelsen skulle finne sted, nektet anestesilegene å delta av etiske grunner.
Det har vært store kontroverser rundt bruk av giftsprøyter, den medisinske standens rolle og hvordan dette temaet kan påvirke bruken av dødsstraff. Mange liknende utfordringer mot giftsprøytene har blitt reist i andre stater.