Cuba: salsa og sosialisme

Klemt mellom dollarturistenes Miami og rastafarienes Jamaica ligger et av verdens siste sosialistiske land som en lang tankestrek. Med turistblikk og myggstift, men uten koffert, lander jeg på den største øya i Karibia.

Tipskultur
To millioner turister besøker Cuba årlig, – og like mange lommebøker med pesos convertible, valutaen Fidel Castro innførte for besøkende i november -04.
Siden Columbus gikk i land i 1492 har Cuba gjennomgått sjørøverangrep, uavhengighetskriger mot Spania, vært underlagt britene og amerikanerne. I 1959 gjorde Castro revolusjon mot det USA-støttede Batista-regimet og da USA svarte med sanksjoner mot Cuba, ble Cuba presset østover. Fra å være de rikes sandkasse, en boltreplass der mafia og korrupsjon regjerte, ble Cuba landet der prostituerte ble satt på skolebenken. En stat med økonomisk framgang og sosial utjamning. Etter Sovjetunionens fall, nedgang i sukkerproduksjonen og ytterlige handelsboikott med USAs ”Helms Burton Law” i 1996, ble den økonomiske situasjonen dramatisk.

Guantanamera
Som turist er din oppgave å legge igjen hard valuta, derfor får man raskt følelsen av å bevege seg rundt med svarteper: man betaler inngangspenger på et avstengt museum, stønner litt oppgitt hver gang man setter seg ned for en forfriskende mojito og et band dukker opp fra intet og avleverer trestemmig Guantanamera,”Folket fra Guantanamo”, med tipsbøssen godt synlig. De er flinke, bevares, det er koselig – ja, men dyrt i lengden.
Tankene går til den omstridte basen.
USA plasserte seg i den strategisk viktige bukta i 1901 etter den Spansk-Cubanske USA-krigen. Året etter ba myndighetene om permanent leie av territoriet og avtalen ble ratifisert i 1934. Etter revolusjonen i 1959 ble basen oppholdssted for dem som, av ulike årsaker, flyktet fra det gamle regimet og et senter for opposisjon mot det Castrostyrte Cuba. I følge den engelskspråklige avisen Granma (oppkalt etter båten Che ankom Cuba i den 2.des.1956), har det fra 1962-92 inntruffet over 13 000 fiendtlige handlinger (deriblant to drepte Cubanske grensevakter). Med over 500 fanger anklaget for terrorisme eller forbindelser med slike, uten rettergang, øker Cubas kritikk av USA ”…Guantanamo er en ny versjon av konsentrasjonsleirene tysk nazi-fascisme forsøkte å knuse den ”mindreverdige” rase med, tvers igjennom Europas lengde og bredde”, og kravet om tilbakelevering av området ”…som er i deres eie i strid med vårt folks vilje…en dolk stukket inn i Cubas hjerte…”.
Samtidig er Cuba kritisert for overvåking av systemkritikere og brudd på menneskerettighetene, blant annet fengslingen av 75 journalister med dommer på opptil 25 år som svar på deres krav om større pressefrihet. Cuba har ikke underskrevet traktaten om menneskerettighetene, om rasisme eller om barns og kvinners rettigheter.
Ved bussholdeplassene i Havana, en av verdens mest unike byer, står jenter i skoleuniformer og minner om varemangelen med de korte flikene av brunt stoff med tilhørende hvite bluser. Holdeplassene er stinn av ventende i alle aldre, men flest unge ettersom Cubas befolkning er svært ung. Som i andre byer i verden trekker arbeidsløse inn til byen der de lever av det de får av staten, henger på gatehjørnene, sitter på en trapp, en benk i parken eller danser på fortauet utenfor en kafé som ikke tar i mot pesos nacional, mens de hvite turistene sitter innenfor med en kald øl.
Pablo har jobb og en drøy mil til arbeidsplassen. Han står opp 05.30 for å rekke til jobben tre timer senere. Han vet aldri når bussen kommer. De statlige bussene Viazul er imidlertid punktlige, rådyre, luftkondisjonerte og et tilbud til dem som har råd til luksusen. Så der farer turistene forbi, som symboler på kapitalismens vesen og demonstrerer urettferdighet, på vei for å besøke Che Guevaras grav i Santa Clara, forbi Vedado, den nyeste bydelen og Miramar, den dyreste.
I Gamlebyen, HabanaVieja står imidlertid dørene på gløtt, vinduene er uten glass og grensen mellom hjem og gate er opphevet. Barna sykler, bestefar har tatt med fluktstol og kaffekrus ut på fortauet og nyvasket tøy flagrer over støvete bakgater. I tropeklimaet er luft å foretrekke framfor privatliv.

Smaken av Cuba Libre
Cubanere tigger ikke. De fargerike kvinnene på hjørnet med en rykende Cohiba mellom leppene, setter opp en spansk vifte foran ansiktet om du ikke åpner lommeboken raskt nok. Ett bilde, en turistpeso. Gir du ikke, vanker en finger og ukvemsord. I motsatt fall er du velsignet resten av livet. Kriminaliteten på Cuba er lav, men drosjesjåførene har gjerne en pris fram og en annen tilbake. Røveri, mumler enkelte. Service er foreløpig et ukjent ord, men sjåførene venter gjerne på deg en time, eller en halv dag. Dersom du ikke pruter er dagen reddet.
Unge menn tilbyr uoffisielle sigarer på hvert hjørne, men det finnes også politimenn på hvert hjørne.
Det er uvant å levere vesken til sikkerhetsvakter før man går inn i enkelte butikker, og det er svært sjeldent at man opplever at ansatte spør om de kan være behjelpelige. Sannsynligvis kan de ikke, for det du ser er ofte det du får. Det er begrenset med størrelser, både i sko og klær.
To kvinner setter opp sitt beskeste uttrykk da jeg høflig ber om kvittering. Ikke kunne vel de vite at kofferten min ennå ikke hadde dukket opp, på feriens tredje dag i Havana. At forsikringsselskapet hjemme i Norge ville sette pris på kvitteringer, ville bli for komplisert å forklare. Minuttene gikk, damene klirret i nøkler, åpnet og lukket kassaapparatet, rev i bonger, talte mynter, noterte i bøker, alt i fullstendig stillhet. Jeg hadde aldri før opplevd å se et par truser og sokker innelåst i monter, og var allerede ganske satt ut da jeg plutselig fikk slengt fire-fem centavos foran meg. Det tok tid før jeg innså at de to trodde jeg hadde oppdaget at de hadde lurt meg på noen få kroner. Jeg lot pengene ligge og gikk. Ille berørt over hva jeg hadde utsatt de to for i andre kunders påsyn. For kvinnene hadde ingenting å beklage. Jeg var kanskje deres eneste mulighet til å få tak i pesos convertible, den eneste gangbare valutaen i butikker med såpe, tannpasta, gode sko – og cubanere tigger ikke, men smaken av Cuba Libre blir fort litt emmen. Men yter jeg folket rettferdighet med dette eksempelet?

Økonomisk ”apartheid”
Det sies at selv romantikere med Che Guevara tatovert inn på skulderen ville blitt skuffet over jakten på sedler.
Børsmekleren fra Canada, bosatt på Cuba, vil forklare meg hvordan ting fungerer.
Ingen går sultne. Cubanere spiser ris og bønner to ganger om dagen. Alle får en rasjon som holder i omtrent 20 dager, bestående av sukker, mel, litt melk, kjøtt, ris, bønner, kaffe, rom og sigar! Men måneden har ikke 20 dager… Veksler man CUK (turistpesos som er verdt 25 ganger den cubanske peso), selger man rasjonen og kjøper seg varene på svartebørsen. Men alle har ikke tilgang på to valutaer. De som har anledning til det jobber i turistnæringen – der er det mulig å få driks tilsvarende flere månedsrasjoner på en dag.
Det kan paradoksalt nok lønne seg for en advokat å jobbe som stuepike. Slik øker klasseforskjellene.
Innenfor hotellene er det høyt under taket, luftavkjøling og klirrende drinker. Rundt hjørnet står tiggere og ”jinteras”; vakre jenter som guider, ofte eldre menn, gjennom Havananatten. Ingen går sultne, men mange er fattige.
Castro ble tvunget til å legalisere dollaren i 1993 under ”Periodio especial”, en 5-års periode der landet var i økonomisk krise, svartebørshandelen florerte og Castro innførte styrt dollarkurs. Ti år senere er dollaren byttet ut med pesos convertible, mens befolkningen lever på rasjonaliseringskort og pesos nacional, en valuta som ikke kan benyttes i de få butikksentrene. Restriksjonene på utenlandske investeringer ble mildere etter 1992 og land som Mexico, Canada og Tyskland og Spania så mulighetene. Castro har også åpnet for restaurantdrift i private hjem på lisens med inntil 12 bord og frigjort hundretalls yrkesgrupper for privatkapitalistisk virksomhet.
Cuba er på høyde med Norge i levealder. De er helt i verdenstoppen innen medisin og tilbyr gratis helsetilbud til befolkningen tross medisinmangel. Gravide har tilbud om fritt opphold i såkalte ”gravidehus” seks uker før nedkomst og to uker etter.
En kraftig halsirritasjon førte meg til en av de 231 legene pr. innbygger, en smilende spansktalende kvinne. Da jeg forlot legekontoret, var det med en antibiotikakur, gurglevann og liniment til rundt hundrelappen, inkludert konsultasjonen. Det gjorde opp for drosjeprisene på et blunk.

Baseball
Josè Martì-parken begynte å fylles med folk flere timer før kampen mot Japan. Smågutter sto med baseballkøller av plast i sidegatene og øvde seg. En gutt som hadde blitt truffet i øyet sto og gråt mens moren trøstet fra tredje etasje. Kampen skulle vises på storskjerm og hele familier hadde flyttet ut i parken der det var satt ut stoler. Minuttene etter tapte baseballteamet kampen mot Japan, musikken stilnet, folk gikk hjem. Men det skulle vise seg at tapet ble vendt til en nasjonal seier.
I åpen jeep kjørte baseballspillerne langs paseo de Malecòn, den syv km lange promenaden som følger havet, forbi de 72 svarte flaggene med hvite stjerner, en påminnelse om tapet av cubanske liv, passerte plakaten med bildet av Bush + Hitler = terrorist (Louis Pasada Carriles som drepte 73 personer i 1976, fikk asyl i Amerika) og videre til Sports City Coliseum, der Castro på direktesendt fjernsyn feiret sølvmedaljen. I talen – han velger selv å kalle talene ”overtalelser” – sa han : …ingen som har brakt ære til landet ville noen sinne mangle noe i form av et skikkelig og verdig liv lik alle ”compatriots” og hevdet at Cubas prestisje var investert på best mulig måte, før han hyllet revolusjonen, minnet om Bush administrasjonens forsøk på å utelukke Cuba fra spillene på grunnlag av blokaden og hevdet at det cubanske folket fortjente en gullmedalje for deres evne til motstand. ”Vi trenger dem (USA) ikke til noe”. Den aldrende statslederen, viden kjent for sine lange taler uten manus (TV-rekord på 10 timer), gav seg etter et par timer, – etter først å ha vendt tilbake til talerstolen for en bonustale, rettet spesielt til familiene til ”de fem cubanske heltene fengslet av USA” som hadde sendt sine oppmuntrende hilsener til spillerne fra sine celler.

Salsa
En foran, tripp, en bak, tripp. Du slipper ikke unna. Salsa!
Cubansk musikk fikk for alvor renessanse med Ry Cooders Buena Vista Social Club, men før det samlet en mann ved navn Gonzales de samme musikerne i ”Afro Cuban All Stars”. Historien om rytmene begynner i Vest-Afrika med son, guaracha og rumba. Men, møtet mellom ulike folkeslag har skapt en musikalsk fargeskala som spenner vidt. Via Amerika på 40-tallet, tilbake til Afrika og zairerumba til soccous i Paris og Latin-Amerikanske immigranter i USA. Cubansk musikk uttrykker et mangfold av kulturer integrert i rytme og melodi. På Afro Cuban Web ble jeg imidlertid oppmerksom på en debatt om rase som ikke var synlig for meg på Cuba. 30% av Cuba er ifølge artikkelen svart, mens det i henhold til amerikansk definisjon er 70% svart. Utdrag fra en bok skrevet av Carlton Beals i 1933 viser rasebeskrivelser om utseende og egenskaper, hårreisende i dag, men som samtidig gir et interessant innblikk i alle kulturene som har bidratt til mangfoldet på Cuba, og som – om man kikker på hjemlige problemorienterte debatter – viser hvor homogene vi her hjemme egentlig er. I Oliver Stone-dokumentaren ”Comandante” hevder Castro at det er de svarte som har hatt mest utbytte av revolusjonen, men innrømmer at det ikke er full likestilling mellom folkeslagene.
Mens vakre hus i Havanna forfaller og 300 raser sammen årlig, vokser kunsten. Det finnes 12.000 grupper med lisens (!) og på markedet florerer malerier og vakre trefigurer. Mye av cubansk kultur er opprinnelig afrikansk: musikk, dans, folklore. Spesielt musikken er limet som binder cubanere sammen. Dikteren Nicolás Guillén (1902-1989) er blant de viktigste stemmene i Cubas kulturliv. Han var en så skarp kritiker av landets regime at han i 1953 ble tvunget i eksil. Med Fidel Castro og Che Guevaras revolusjon i 1959 vendte han tilbake. Han er en av de mest folkekjære dikterne i hele Las Americas, og har inspirert mye av den karibiske musikken.
Vi er i Havana for første gang, og lar oss blende av noen av verdens best bevarte koloniale bygg, av fargeklattene fra 40-50-tallet på hvert gatehjørne, fascineres av de vakre menneskene, kvinnenes stramme tights over veldige bowlingkuler, melodien i språket, smellet fra kanonene på El Moro klokka ni hver kveld, – og blir litt nostalgiske ved tanken: Cuba er i endring.

FAKTA
Cuba innbyggere: ca. 12 mill.
Areal: 110869 kv.km
Språk: spansk
Naboer: Bahamas, Jamaica, Haiti, Mexico, Florida
Turisme: Cuba åpnet for turisme i 1980. 2 mill. turister årlig. Visum: Ja tlf: 23 08 32 60 Cubas ambassade
Valuta: Pesos convertible og pesos nacional. Turister bør veksle Euro. Visa aksepteres.
Stemmealder: 16 og høy deltakelse
Politiske partier: 1 (PCC). Valg til nasjonalforsamling hvert 5. år. Folkeforsamlinger der innbyggerne kan uttrykke sine meninger. CDR, Komiteen for revolusjonens forsvar grunnlagt i 1960 overvåker landet og sosiale forhold.