På bortebane

0Shares
Latest posts by Debatt (see all)

Våre nye landsmenn er stadig under lupen. Særlig de fra ikke-vestlige himmelstrøk. Noen hevder at de ikke følger stedets regler. Men hvor flinke er verdensmestrene fra Norge på bortebane?
Tidlig på 70-tallet var min familie og jeg fremmede fugler i den nye verden. Jeg var åtte år, og begynte i 3rd grade på en offentlig skole i Buffalo, New York. Det amerikanske samfunnets mangfold blomstret ikke i dette området, så undertegnede fra Norway – et ord mine medelever aldri hadde hørt – var klassens mest eksotiske innslag.
Den første skoletiden kunne jeg verken forstå eller formidle et kvekk. Jeg kunne like gjerne vært på en øde øy. Hadde jeg kunnet komme meg hjem til min normale virkelighet for egen maskin, skulle jeg nok ikke vært så skremt. Men her var apostlenes hester avskaffet, så jeg var prisgitt sjeler som skulle hjelpe meg på den ene rette av 15 skolebusser. Sett at noe sviktet. Jeg kunne ikke gjøre rede for meg om jeg endte på en ukjent plett. Ingen voksne amerikanere snakket norsk, noe jeg fant ulogisk siden voksne nordmenn snakket engelsk.
Etter endt skoledag prøvde jeg å gå hjem for å være sikker på å havne der jeg skulle. Mine hjelpere løp etter meg for å få meg til fornuft. Etterhvert var jeg omringet av bekymrede medelever som fektet og sa uforståelige ting. Da bussjåføren leide meg inn i den forhatte bussen, var mitt St. Helena et faktum.
Min far brukte bilen på arbeid, så min mor måtte ta bena fatt når hun skulle til skolen min for å snakke om meg. Seks, sju biler stoppet og spurte bekymret hva som var i veien. Ingen verdens ting. Men hun måtte da ikke signalisere ulv i utrengsmål! Likevel ble det ingen skriverier om at vi fra den gamle verden ikke begrep oss på moderne transport.
Verre var det da jeg spurte min mor om hvordan barn ble til. Svaret kom uten omsvøp. Dette meddelte jeg nabojenta etter at det nye språket var erobret. Dessverre overhørte hennes middelklassemamma mitt avskyelige budskap. Fruen klaget til min mor, som høflig vendte det døve øret til. Først mange år senere fikk jeg vite hvorfor nabojenta hadde sluttet å leke med meg.
Sommeren på vestkysten var varm, og min vane tro løp jeg rundt med bare shorts på. Jeg skal sent glemme blikkene min bare overkropp og de to pigmentflekkene – de som i tidens fylde skulle bli pupper – ble gjenstand for. Selv om jeg var litt stolt av deres plutselige betydning, ble omgivelsenes forferdelse ubehagelig. Mine foreldre – som ellers kunne være brysomme nok – hevet ikke et øyebryn til denne vovede framferden. Med barnets tilpasningsdyktighet dro jeg likevel på meg t-skjorta. Heller ikke dette skapte overskrifter om barbarernes krenkelse av sedeligheten. Vi var vel så få. Og vi var høyst returnerbare.