Det var sosialantropologen Runar Døving som tente gnisten til debatten om menns likestilling. I artikkelen ”Mannskamp for likestilling”, som sto i Aftenposten 14. oktober, påstår Døving at menn undertrykkes. Han trekker fram at menn har kortere levealder, at kvinner i ni av ti tilfeller får barna etter samlivsbrudd, at ni av ti som sitter i fengsel er menn, og at jenter får bedre karakterer i 90 prosent av skolefagene. Døving sier at den gamle mannsrollen er satt på sidelinjen. Patriarkatet, systemet som satte mannen som overhode, er falt. I stedet har vi fått det Døving kaller en barnekultus, et system som setter nærhet til barna som den største verdien. I barnekultusen mener Døving at kvinnene har klart å definere seg selv som den naturlige samværspartner til barnet. Dette bildet av mannen som undertrykt tar utgangspunkt i etniske nordmenns situasjon. Et spørsmål som melder seg er hvordan bildet ser ut for muslimske menn. Hva er status for den muslimske mannsrollen, og er den muslimske mannen også undertrykt?
– Den gjennomsnittlige innvandrerfamilien er mer patriarkalsk enn den gjennomsnittlige norske. Men det betyr ikke at alle innvandrerfamilier er det. Majoritetskulturen har lett for å generalisere den heterogene gruppen som muslimer er, sier Døving
Klassedelt likestilling
Ifølge feminismens logikk bør kvinner som lever i en familiestruktur med mannen som overhode, forsøke å endre sin situasjon. Offentligheten ser gjerne på muslimske kvinner som lever i patriarkalske familier som ofre. Den oppfattningen deles ikke nødvendigvis av de muslimske kvinnene selv.
– Jeg tror mange innvandrerkvinner som lever i patriarkalske familier, ikke ønsker å ha mannens rolle. Vi må huske at kvinnekampen i Norge har vært for middelklassen. Det er kvinnene fra middelklassen som har kjempet for å delta i yrkeslivet. Innvandrerkvinner fra lavere klasser har ikke kjempet for å delta i yrkeslivet, fordi alternativet til å ta seg av familien har vært lite attraktive lavtlønnsyrker. Likestillingskampen har ikke handlet om å få innvandrerkvinner inn i styrerommene, sier Døving
Utsatt mann
Selv om den patriarkalske mannen er familiens overhode, har han ifølge Døving en sårbar posisjon.
– Hvis en mann som lever i en patriarkalsk familie mislykkes i å forsørge familien, vil han bli dobbelt marginalisert. Både hans eget miljø og den norske offentligheten vil se ham som mislykket. I et tradisjonelt perspektiv vil mannen som mislykkes i å være brødvinner ha tapt. I den norske offentligheten er den muslimske mannen i utgangspunktet marginalisert. Han er mistenkeliggjort og antas å være undertrykkende, sier Døving.
Ada Engebrigtsen forsker på migrasjon og minoriteter ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Hun er enig i at muslimske kvinner blir møtt med større forståelse i den norske offentligheten enn muslimske menn. Engebrigtsen peker på at det er et større offentlig støtteapparat tilgjenglig for kvinnene, og hun peker på den sterke feministiske tradisjonen i den norske staten som en forklaring. Samtidig understreker Engebrigtsen at det omfattende støtteapparatet er på sin plass fordi mange kvinner med innvandrerbakgrunn lever i patriarkalske familier, der mannen ofte har støtte for sin posisjon og sine synspunkter blant slekt og venner.
Patriarkatet utfordres
Engebrigtsen mener at det blir stilt spørsmål ved den patriarkatiske familiemodellen også fra muslimske miljøer.
– Når muslimsk ungdom ikke vil inngå tvangsekteskap er det et tegn på dette, sier Engebrigtsen
– I Norge er også kvinnene mindre økonomisk avhengig av familieforsørgeren på grunn av velferdsordninger. Kvinner som vil ut av ekteskap har en reel mulighet til det. Muslimske kvinner som kommer til Norge kan altså styrke sin posisjon, fortsetter hun.
