- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Tvangsekteskap er ille uansett antall, og den bryter med lovgivning. Tvang og mishandling mellom menn og kvinner, mellom foreldre og barn eksisterer i mer eller mindre grad i de fleste land og samfunn, uavhengig av religion, tradisjon, kultur og klasse.
En av mulighetene samfunnet har til å påvirke holdning er på dette området er å etablere dialog. Det er gjennom en reell dialog vi kan bli klar over hvilke konflikter som er virkelige, hvordan vi alle må finne løsninger på en del av konfliktene og hvilke vi må leve med.
I debattens hete er det altfor lett å glemme at frontlinjer går på tvers, og ikke bare på kryss av, de såkalte kulturelle og etniske grensene. Slik sett kan spørsmål om for eller imot inngåelse av ekteskap være den samfunnsetiske debatten relativt likegyldig.
Til tross for at ingen vet omfanget av tvangsekteskap, er det skapt en stemning om at det er et gedigent problem som en ønsker å avskaffe. For å bekjempe tvangsekteskap, foreslår en å innføre ulike regler for ulike mennesker som vil inngå ekteskap. Det vil si at selv om det er lov for alle menn og kvinner å gifte seg ved fylte 18 år, skal noen likevel vente til de fyller 21 år. Det vil si at dersom en av partene er bosatt i Norge, og minst en av dem er under 21 år, kan ikke ekteparet få tillatelse til å bo sammen i Norge. Mennesker i myndighetsalder skal heretter ha rett til å gifte seg og stifte familie ut fra etnisitet, nasjonalitet, alder eller religion.
Når et samfunn begynner å operere med ulike lover over ulike mennesker, ligger det et betydelig aspekt av rangering av mennesker. Det kan lett bli lovfestet kategorier av første, annen eller tredjerangsmennesker, som gis ulik frihet og rettigheter som må derfor behandles ut fra ulike lover.
Tenk deg året 2060 og at du som 16-åring har fått stemmerett ved Stortingsvalget i Norge. Men denne retten har likevel en aldersgrense. Det vil si at for å kunne stemme på Rødblokk måtte en ha fylt 20 år, for å gi stemme til Grønnblokk måtte en være fylt 25 år, mens Brunblokk kunne en stemme på bare etter å ha fylt 16 år. Det var heller ikke lov å stemme på Seniorblokk hvis du var under 70 år. Begrunnelsen for en slik ordning for stemmeberettigede var at mennesker ut fra alder rett og slett hadde ulike forutsetninger for å sette seg inn i de ulike partienes programmer. Aldersgrense skulle dermed sikre at alle som kunne stemme skulle være i stand til å anskueliggjøre konsekvensene av de ulike partienes valgkampprogram for seg selv og samfunnet.
Dermed er en på farlige veier og det er lett å gå seg vill også som politiker og lovgiver, og å miste fokus fra dem man ønsker å hjelpe eller hvis sak de er ment å fremme. Videre kan mange lett kunne føle seg utilpass i dette bildet på demokrati, samtidig som de blir mistenkeliggjort av den øvrige befolkningen og myndighetene.
Vi må ta vare på en universaletikk som også maner til en viss varsomhet – til og med tilbakeholdenhet – i våre offentlige opptredener. Likhet for loven og lik rett til å stifte familie er å oppfatte som universaletikk.
