- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
“Tause skrik. Smerte og multikulturalisme hos minoritetskvinner i Oslo” heter masteroppgaven i sosialantropologi som Farida Ahmadi i disse dager har levert ved Universitetet i Oslo. Ahmadi er født i Kabul og har i mange år kjempet mot fundamentalisme og for kvinners rettigheter i Afghanistan. Hun har vært på høringer i hele verden, møtt både Paven, Ronald Reagan og Margaret Thatcher.
Oppgaven hennes er inspirert av hverdag i en av Oslos mindre privilegerte forsteder. Der møtte hun minoritetskvinner som hadde mye smerte som legene ikke kunne hjelpe dem med. Hun spurte seg: Hvorfor har innvandrerkvinner fra Asia og Afrika mye mer smerte enn norske kvinner? Hva kan vi gjøre med det?
I løpet av feltarbeidet hos kvinnegrupper fant hun ut at årsaken til smertene ikke var mannsdominans slik hun først hadde trodd:
– Smerten er ikke i kroppen min, alle tankene mine er smertefulle. Jeg har stor smerte fordi Norge ikke er mitt land, forteller Ezat fra Marokko til antropologen.
– Smertene fra omskjæring er mindre enn smerten som følger av å være arbeidsledig og fattig, sier Tajeba fra Somalia.
– Våre usynlige smerter er kultur. Alle snakker om kultur, vår norsklærer sier: “Dere må være stolte av deres kultur”. Våre foreldre er redde for at vi blir norske. Ingen ser på oss at vi er vanlige ungdommer med våre behov, sa Kamilla fra Marokko.
Kvinnene, konkluderer hun, lider under å være ekskludert fra den norsketniske beskrivelsen av nasjonen. De lider fordi de ikke har de samme mulighetene som de fleste nordmenn. De lider fordi media framstiller dem som annerledes. Fordi mange kaller barn av innvandrere som er født i Norge som “annengenerasjonsinnvandrer”. Kvinnene blir hele tida spurt “Hvor kommer du fra?”. “Dette”, skriver antropologen, “er et helseproblem som skaper smerte for mine informanter”.
For en informant var spørsmålet “Hvor er du fra” som hun stadig møtte på skolen så plagsomt at hun byttet skole. Nå er hun på en fransk privatskole der slike spørsmål ikke blir stilt. Nå kan hun konsentrere seg om skolearbeidet. Av lignende årsaker, skriver Ahmadi, sender mange pakistanske foreldre sine barn på engelskspråklige skoler i Pakistan.
Mye kritikk retter antropologen mot et senter for innvandrerkvinner der hun var på feltarbeid. Senteret nyter stor respekt og er drevet på et kristent verdigrunnlag. Men istedenfor å hjelpe kvinnene ut av isolasjonen bidrar det til å opprettholde kvinnenes smerte, mener Ahmadi. For senterets aktiviteter baserer seg på “innvandrernes kultur og religion” selv om kvinnene var mer opptatt av praktiske ting som jobbsøk enn om å lese koranen. Budskapet i korangruppen er lite hjelpsom: “Kvinnene må være bluferdige og blyge.” Under et besøk fra en stortingsrepresentant ble de somaliske brukerne av senteret bedt om å kle seg i sine tradisjonelle kostymer og lage mat fra hjemlandet. “Jeg kunne ikke la være å minnes turismens og kolonialismens underholdning, hvor de eksotiske andre ble utstilt”, kommenterer antropologen.
Slik eksotifisering av andre og særbehandling på grunn av kultur er karakteristisk for Norges politikk overfor minoriteter. Den er basert på multikulturalismen, en strategi for å bevare kulturell forskjellighet. Mange minoriteter har brukt den i sin kamp om rettigheter. Men multikulturalismen skaper også et sterkt skille mellom “oss” og “dem”. Den marginaliserer innvandrere, påfører dem smerte. Den gjør en blind for å se at fattige nordmenn er like ekskludert fra det norske samfunnet som fattige innvandrerkvinner. Årsaken er økonomisk, ikke kulturell. Multikulturalismen er også ansvarlig for at religiøse organisasjoner har fått stor makt og at trossamfunn ledet av personer som åpent sier at det er legitimt å slå kvinner, har fått økonomisk støtte fra norske myndigheter.
Oppgaven er ikke hyggelig lesning. Vi leser om globalisering av smerte, selvmord blant minoritetskvinner og sterk sosial kontroll. Vi får vite om kvinnenes frykt for å ikke virke religiøse nok, om kvinner som passer på at de alltid går med pakistanske klær, og om enslige kvinner som skriver et ekstra navn på dørskiltet slik at det ikke synes at de bor alene og blir oppfattet som “unormale”.
Men som også andre forskere påpeker, er det feil å forklare slike forhold utelukkende med islam eller “patriarkalske kulturer”. Det er majoritetssamfunnet som legger premissene for minoriteters situasjon. Arezo sier til antropologen: “Folk var ikke så strenge i Pakistan. Jeg vet ikke hva som har skjedd med pakistanere på Grønland”. Men som samfunnsvitere vet: Når grupper opplever at deres identitet og moralske orden blir truet (for eksempel på grunn av diskriminering), forsterkes grensene. Den sterke kontrollen, skriver Ahmadi, må forstås i denne sammenhengen.
Hun avslutter oppgaven med noen forslag for å skape “verdens mest inkluderende samfunn” – et mål som statsminister Jens Stoltenberg formulerte i en kronikk tidligere i år.
– Legene må betrakte kvinnenes hele livssituasjon – gjerne med hjelp av medisinske antropologer som har kunnskap om migrasjonsrelaterte sykdommer. Mange kvinner klaget over at norske leger kun så på datamaskinen og ikke ville høre på deres historie.
– Visse minoriteter må frigjøre seg fra tankegangen at det er skamfullt å sende foreldrene sine på sykehjem. Omsorgen for syke familiemedlemmer er en stor belastning for mange kvinner.
– Autonomien av trossamfunn og religiøse organisasjoner må begrenses.
– Økt livskvalitet: Det offentlige skal gi et fysisk aktivitetstilbud til alle innbyggere med lav inntekt. Og hva med avtaler med kulturinstitusjoner slik at folk med lav inntekt har mulighet til å nyte kulturlivet?
– Motvirk isolasjon ved å opprette flere nøytrale møteplasser (religiøst uavhengige).
Men det viktigste er å forkaste multikulturalismen. En bør sørge for at kvinner får utviklet ferdigheter slik at de kan delta som aktive politiske borgere. På sentrene traff Ahmadi mange “tause kvinner” som finner seg i sin skjebne og vet lite om rettighetene sine. Derfor må kvinnene bevisstgjøres.
Farida Ahmadi går – inspirert av Thomas Hylland Eriksen – inn for en “universalistisk pluralisme”: Det innebærer at vi slutter å tenke om “de andre” som absolutt annerledes. Vi anerkjenner at det finnes mange veier til det gode liv, men ser kontinuiteten mellom deres behov og våre egne. Nødvendig er også et ikke-etnisk nasjonsbegrep. Først når disse premissene er på plass, er det opp til individet til å være aktiv. Føst da er vi fri, konkluderer hun.
