Kvener – evige innvandrere?

0Shares

– Dette skjer etter at Norge ratifiserte Europarådets konvensjon til beskyttelse av nasjonale minoriteter. Den ble vedtatt av Europarådet i 1995, og de andre gruppene i Norge som fikk tilsvarende status var jødene, sigøynerne, taterne og skogfinnene, sier Einar Niemi professor i historie til Utopia.
– Det betydde blant annet at myndighetene i Norge måtte legge til rette for at kvenene kunne få dyrke sin egen kultur, få tilskudd til kulturelle formål, undervisningstilbud i sitt eget språk og offentlig støtte til medietiltak osv. Det finnes en egen ekspertkomité under Europarådet som skal overvåke at konvensjonen følges opp i de ulike landene hvor den er ratifisert, og denne komiteen har kommet med et par bemerkninger til norske myndigheter om at arbeidet i forhold til kvenene går seint og er for begrensede i omfang. Noe av det viktigste var at det ble skapt en økt bevissthet rundt det å være kvensk og rundt det kvenske, mener Niemi.

Hvor mange kvener bor i Norge?
På slutten av 1980-tallet ble det gjennomført en stor helseundersøkelse der alle husstander i Finnmark og Troms fikk tilsendt et spørreskjema om etnisk bakgrunn. For Finnmarks vedkommende svarte nærmere ¼ at de hadde kvensk eller finsk bakgrunn, faktisk om lag den samme andel som i folketellingen av 1875 ble registrert som kvener. En undersøkelse av samisk språkbruk rundt år 2000 har også data om kvensk/finsk, og en beregning av dette materialet tyder på at om lag 13000 personer kan mer eller mindre finsk/kvensk. Legger man også ikke-språklige kriterier til grunn, blir tallet atskillig høyere. Men det viktigste kriteriet er kanskje egen oppfatning om etnisk tilhørighet, og her er tallene usikre, i følge Niemi.
I følge Niemi er ordet ”kven” først ble brukt i Ottars beretning fra slutten av 800-tallet.
– Navnet kommer av et norrønt ord som beskriver et landskap som flatt, gressrikt og litt fuktig. Kvenland var området i bunnen av Bottenviken, der du hadde samene i nord og karelerne i øst. Det ligner på det finske ordet ”kainu”, som betyr det samme. Akkurat som samene og karelerne, hadde kvenene sin egen samfunnsorganisasjon og med sine kulturelle særtrekk. I høymiddelalderen bryter den kvensk samfunnsdannelsen sammen først og fremst på grunn av den ekspanderende handelsstaten Novgorod og etter hvert den svenske staten, sier Niemi til Utopia.
Frem til konvensjonen kom ble egentlig alle andre minoriteter kategorisert som ”innvandrere”, også kvenene, til tross for at mange kunne føre slekta tilbake flere hundre år i Norge. Dette viser jo at slike kategorier ikke bare er nøytrale betegnelser, men også høyst politiske, hevder Niemi.

– Tar ikke kvenene seriøst
– Man kan konkludere med at til tross for ulike tiltak har staten fortsatt ikke tatt den kvenske kulturen seriøst nok, og det kvenske folket og kulturen deres befinner seg fremdeles i en usynliggjort og marginalisert posisjon på nasjonalt plan, sier Kaisa Maliniemi Lindbach som er den første som fikk doktorgrad i kvensk litteratur.
I rapporten ”Kvenene som nasjonal minoritet” skriver han:
Jeg har doktorgrad innen faget kvensk litteratur med unik kompetanse både nasjonalt og internasjonalt. Når kunnskapsinstitusjonene og samfunnet ikke har bruk for den, men i stedet satser på den finske kunnskapen, kan det tolkes som diskriminering mot hele den kvenske minoriteten.
(Kilde: Utopia)

Kvensk anerkjennes som eget språk

Regjeringen vedtok å anerkjenne kvensk som eget språk først i 2005. – Nasjonale minoriteter skal kunne uttrykke, opprettholde og videreutvikle sin egen identitet, sitt eget språk og sin egen kultur. Å anerkjenne kvensk som eget språk er et viktig ledd i dette arbeidet, sa daværende kommunal- og regionalminister Erna Solberg.
Kvensk ble annerkjent som eget språk med fortsatt vern på nivå II i henhold til den europeiske minoritetsspråkpakten.
Masterstudent Sirkka Seljevold er kommet hjem fra feltarbeid med sekken full av filmmateriale. Som en del av masterprogrammet ved Visuelle Kulturstudier har Seljevold brukt et filmkamera for å fange en del av det kvenske folk i Børselv.
– Kvensk betegnes som et døende språk og mange har erfaringer fra livet på internatskoler der de ble nekta å snakke sitt eget språk.
Elevene kunne få til og med lapper med hjem til foreldrene i helgene der det stod – ikke snakk kvensk med deres barn, mens foreldrene kanskje ikke kunne norsk engang, eller kunne det dårlig. Dette betydde at mange ikke lærte seg de kulturelle kodene og mye av det tradisjonelle kvenske gikk tapt. Tidligere når kvener, samer og norske møtte hverandre kunne de kommunisere hver med sitt eget språk og bli forstått av de andre. Og ingen var bedre enn andre, forteller Seljevold.
– Frem til 1960-tallet var mange kvener trespråklige, de kunne både kvensk, samisk og norsk og hadde en stor kulturell kapital. Mye av dette har gått tapt. Generasjonen som nå er rundt 60 år snakker kvensk og har kvensk kultur som sin dominerende kultur, men siden språk er en så viktig identitetsmarkør, samtidig som språket i stor grad har forsvunnet, føler mange at bygdene der de bor ikke lenger er deres, siden det i liten grad snakkes kvensk der lenger.
Noe av det mest interessante er at barn av foreldre som var utsatt for fornorskingspolitikken viser interesse for det kvenske og ønsker å lære seg språket.
Nå finnes det faktisk også en egen kvensk drakt, på linje med samenes kofter og de norske bunadene, opplyser Seljevold og legger til – For øvrig synes jeg det er litt skammelig at Universitetet i Tromsø venta i 30 år før de satte i gang et eget kvenskstudium, siden UiTø skal være universitet spesielt for landsdelens egen befolkning.
Kvensk på skolen
– I dag blir de fleste kvenske barna sammensmeltet med finske barn og hele opplæringen blir oppfattet som finsk. Selv i de områdene hvor det kvenske språket skiller seg mest fra riksfinsk utviser læreplanen liten forståelse for behovet for opplæring i eget språk, sier Kaisa Maliniemi Lindbach. I Læreplanverket heter det at ”I slike miljøer kan det være naturlig å begynne den muntlige opplæringen på dialekt for så å gå over til riksfinsk” (1996, 315).
– Dette er i realiteten en gammel og kjent metode for å utrydde språk eller dialekter. Selv om opplæringen i det finske språket er viktig i Norge, vil opplegget slik som det er i dag, ta oppmerksomheten bort fra de kvenske barna og deres behov for å lære om sitt språk og sin kultur, sier Lindbach.
(Kilde: Utopia)