- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
Alhberg er selv finsk, og ser det sterke behovet av slikt arbeide som NAKMI gjennomfører. Hun tok seg gladelig tid til å svare på spørsmål fra Utrop.
For å starte. Kan dere si litt nærmere hva NAKMI går inn på? Hva slags prosjekter er dere med på? Og hva driver NAKMI videre?
– Vi går inn på i prinsippet alt som berører migrantminoriteter og helse, i den hensikt å få til en tverrfaglig forståelse av helse- og omsorgspørsmål som i større grad ser dem utfra en samfunnmessig sammenheng. Virksomheten har tre sider: forskning, utvikling og formidling. F.eks. driver NAKMIs første stipendiat Hammad Raza Syed en sammenlignende studie av diabetes og livsstilsrelaterte sykdommer i Punjab- provinsen og blant norskpakistanere. Her samarbeider vi med bl.a. Institutt for allmenn- og samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Oslo. Et annet eksempel er Karin Hjelde som har sett på det norsksomaliske miljøets forståelse av psykisk sykdom og helse i et samhandlingsperspektiv.
For det første er det er viktig å forstå hva som foregår for eksempel i konsultasjoner når helsepersonell er avhengige av å arbeide i forhold til et annet språk enn sitt morsmål, enten det er pasient eller sykehusansatte som representerer minoritetsspråket. Men det også viktig å forstå hvordan slike problemstillinger plasserer seg i forhold til det vi har kalt ”rommet rundt konsultasjonen”; dvs. en rekke krysskulturelle, etiske og sosiokulturelle sider av helsetemaet.
Videre, har medisin-Norge tilpasset seg en mer flerkulturell tilværelse?
– Man har begynt å innse at dette er en viktig problemstilling, også i EU-sammenheng, men det er naturligvis mye å ta tak i både når det gjelder å synliggjøre problemstillingene med tanke på å sikre like rettigheter for alle pasienter og å underlette møtet med helsesektoren. Et eksempel på lavterskeltilbud er jo omskjæringspoliklinikken hvor vi har et samarbeid sammen med Ullevål universitetssykehus.
Hva er egentlig en Migrant Friendly Hospital?
– Et europeisk tiltak som i dag faller under noe som kalles Health Promoting Hospitals i WHO regi; et ressursnettverk for å få til mer systematiske tilnærminger når det gjelder å bedre innvandrernes posisjon i forhold til sykehus, men også andre helseinstitusjoner. Noe man ønsker å gjøre gjennom et forpliktende utviklingsarbeid, hvor man bl.a. har arbeidet frem visse indikatorer for å måle hvor langt sykehusene har kommet når det gjelder ”innvandrervennlighet”. Man ser på mange ting som for eksempel tilgjengelighet, tilpasset mat, tolkebruk, brosjyrer på eget språk, herunder også opplysninger om medbestemmelse og klagemuligheter, ulike typer forpliktende intensjoner hos ledelsen, helsepersonell- og administrasjonen på ulike nivåer. Vi har også etablert et norsk nettverk med flere sykehus som koordineres fra NAKMI .
Hvordan har samarbeidet med CULCOM/Kulturell Kompleksitet hittil gått? Er det noen fellesplaner om å fortsette dette videre?
– Jeg kjenner jo lederen av programmet fra før av og staben følger med på hva som skjer i CULCOMs regi og vi deltar på møter, i veilednings- og skrivesamarbeid, men det er sikkert mye mer som kunne blitt mer konkretisert fremover i så måte.
Sykehustolkene kommer ofte i en mellomstilling hvor de på den ene siden skal vise kulturell sensitivitet i forhold til pasienten og på den andre ta hensyn til norsk medisinsk praksis. Hvordan vil dere kommentere dette?
Ikke bare sykehus- men alle tolker og ganske særlig de som arbeider i en så privat eller sensitiv sone som helse er, er også etisk vanskelig.
Det kan lett oppstå uklarheter om hvilken fagtradisjon som skal gjelde (det tolkefaglige eller klinisk hensyn for eksempel) og hvilken status deltakerne i samhandlingen har.
Samtidig behøver man både mer opplæring og økt status – men også veiledningstilbud – for å trekke gode folk og ta være på de tolkene vi har. Kirsti Jareg og Zarin Pettersen har nettopp skrevet en bok som heter ”Tolk og tolkebruker to sider av samme sak” som kan være av interesse for mange. Det samme gjelder NAKMIs rapport av Emine Kale ”Vi tar det vi har” Om bruk av tolk i helsevesenet i Oslo (2006, no 2).
I en tidligere artikkel har vi skrevet om slående helseforskjeller mellom ulike grupper (eks. tyrkere vs. vietnamesere). Er helseforskjeller indikatorer på rene velstandsforskjeller eller grad av integrering?
– Vi kan ikke bare begrense oss til sosioøkonomiske faktorer, fordi da glemmer man det kulturelle aspektet – men heller ikke bare se på kulturelle sider fordi man da kan komme til å overser viktige sosioøkonomiske realiteter. Så mitt svar er begge deler og det er også derfor jeg konsekvent bruker betegnelsen sosiokulturelle faktorer.
