Markering av omstridt folkemord

0Shares

Den 24. april 1915 ble 200 ledende medlemmer i det armenske samfunnet arrestert og sendt til en fangeleir hvor de fleste ble henrettet uten rettssak. Dette markerte begynnelsen på en organisert massakre i en skala man aldri hadde sett tidligere.

Det Armenske spørsmålet
I det Ottomanske riket måtte ikke-muslimer, inkludert armenere, grekere og jøder følge andre lover enn den tyrkiske befolkningen, men diskrimineringen forverret seg etter at det sekulære partiet CUP (Komiteen for samling og fremskritt) kom til makten i 1908. Dette nye partiet som ble kalt for Ungtyrkerne ville skape et moderne Tyrkia og innførte en sterk form for ultra-nasjonalisme til landets politikk.
Den nye regjeringens valg om å føre det Ottomanske riket inn i 1.verdenskrig på sentralmaktenes (Tyskland, Østerrike-Ungarn) side fikk katastrofale følger for armenerne som bodde der. Armenerne ble beskyldt for å være forrædere mot riket, og for å prøve å ødelegge landet innenifra. Mange armenere valgte faktisk og kjempe for Russland i krigen, og dette ble sett på som det endelige beviset for at noe måtte gjøres med armenerne en gang for alle.
Hundretusener av mennesker ble drept i regelrette massehenrettelser. Mange andre døde av sult, utmattelse og sykdom i konsentrasjonsleire i perioden 1915 – 1918, mens ti tusener flere døde i en ny bølge av drap mellom 1920 – 1923

Folkemord eller ikke?
Folkemordet på armenerne er fortsatt et veldig omdiskutert tema og ikke alle er enige om alle fakta rundt det som skjedde. De fleste akademikere og historikere fra Armenia, Russland og Vesten er enige om at grusomhetene som ble begått er et klart eksempel på Folkemord og etnisk rensing, mens andre mener at det mangler bevis på at det var like organisert som det blir hevdet fra de fleste hold.
Den Tyrkiske regjeringen har nektet å anerkjenne at et organisert folkemord fant sted. Den hevder at de store dødstallene i den armenske befolkningen skyldtes indre konflikter mellom ulike armenske grupperinger i tillegg til sult og sykdom som følge av 1. verdenskrig. Flere forfattere har i de siste årene blitt fengslet i Tyrkia for å ha skrevet om massakrene.
Selv om de fleste akademikere er enige i hva som skjedde, er det langt fra alle regjeringer som anerkjenner at hendelsene i årene fra 1915-23 kan kalles for folkemord. USA nekter å bruke ordet ”Genocide” (folkemord) i offisielle uttaleser eller dokumenter om massakrene, selv om 39 av de 50 statene har anerkjent det som skjedde som et folkemord. I de årlige talene amerikanske presidenter gir i anledning markeringen 24. april blir ordene mass killings (masse drap) brukt men aldri ordet genocide (folkemord)
Den tyrkiske regjeringen har mange ganger lagt inn sterke protester når et land har diskutert om det armenske folkemordet skal anerkjennes. Det at Tyrkia er medlem av NATO blir ofte sett på som en grunn til at flere vestlige land velger å ikke ta noe offisielt standpunkt i saken. Andre land som ikke anerkjenner det armenske folkemordet inkluderer: Israel og Armenias naboland Georgia. Den norske stat har valgt å ikke ta noen offisiell stilling til spørsmålet om det som skjedde med Armenerne i Tyrkia kan kalles for Folkemord, selv om det anerkjennes at det foregikk massive overgrep i regionen.

Et spredt folk
I dag bor det store flertallet av verdens armenske befolkning utenfor Armenias grenser. I Armenia bor det ca 3.2 millioner mennesker mens det bor mellom 6-8 millioner i andre land rundt omkring i verden. De landene med størst armensk befolkning er Russland (1,3 millioner), Frankrike (500,000), Iran (400,000) og USA (385,000).
Den Norske Nobel Pris vinneren Fridtjof Nansen var en sterk pådriver for å hjelpe det armenske folk. Nansen ville gjøre omverdenen oppmerksomme på tragedien som hadde funnet sted. I Norge vil det være en markering 22. April ved Fridtjof Nansens Instituttet på Lysaker. En liten lokal markering vil også finne sted i Kragerø, Hvor et minnesmerke for en tidligere misjonær; Bodil Biørn ble reist av Armenere for hennes
arbeid der.