- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
- – Viktig at Norge øker støtten - 25.04.2024
- Fredskonferanse under krigsfare - 24.04.2024
Å komme til et nytt land kan for mange være opphav til stor psykisk ustabilitet. Et møte med en ny, uvant og helt annerledes virkelighet i forhold til hva man forlot i hjemlandet. Dette innebærer i de fleste tilfellene en sterk fysiologisk påkjenning. Og bare nykommerne selv vet hvor smertefullt, både fysisk og psykisk, det kan være i løpet av den første tiden hvor man skal integrere seg i et nytt samfunn.
Ulysses-syndromet
Ulysses-syndrommet er hva spanske og franske leger har benevnt som det mest typiske av ”innvandringsrelaterte sykdommer”. Lengre tids forskningsarbeide blant migrantmiljøene fikk leger til å samle inn forskjellig data, som videre har blitt brukt til å belyse mer om nyankomnes helseproblemer. Et gjennomgående trekk under innsamlingsarbeidet var at innvandrerne selv rapporterte om overveldende trøtthet, tidvis sterk eller ekstrem irritasjon og depresjoner. Syndrommet ble offisielt diagnostisert i 2005-2006 av den spanske psykiateren Joseba Achotegui ved Universitetet i Barcelona, og kjennetegnes rent fysisk ved sterke hodesmerter og psykisk med sterke stress- og depresjonssymptomer. Achotegui fastsatte kriteriene for syndrommet ved at den ”lidende” først har gjennomgått en smertefull prosess ved å forlate familier, venner og alle kjente i hjemlandet for så å ende opp ensom på fremmed jord. Ifølge den spanske psykiateren kommer deretter personen til et nytt og grovere stadium hvor man føler en høy grad av personlig mislykkethet siden man ikke har klart å finne seg en jobb som er passende med den utdannings- eller sosiale status man hadde fra opprinnelseslandet. Dette gjør, ifølge Achotegui, at personen ofte får depresjoner i varierende styrke og/eller i kombinasjon med sinne og irritasjon. Frykten for en usikker fremtid og arbeidsforhold i lavtlønnede, ”fysiske” yrker med verre arbeidsvilkår enn for majoritetsbefolkningen ellers, gjør sitt til at mange sliter med sterk trøtthet (som også etter hvert kan utvikle seg kronisk) og stress, særlig ettersom dagliglivet ene og alene ender opp i et langt strev og slit for å klare seg økonomisk.
Ensomme og isolerte
Navnet på syndrommets diagnose er inspirert av en selvbiografisk roman med samme navn. Santiago Gamboa er en colombiansk forfatter som forlot sitt hjemland til fordel for finkulturens høyborg Paris. Han hadde et enormt ønske om å lykkes og bli anerkjent av et europeisk publikum, men måtte nøye seg med vaskejobb på en restaurant. Gamboas hovedperson i romanen ender i likhet med ham selv opp med å slite med strøjobber for en luselønn. Entusiasmen og drømmen om å oppnå noe stort ved ankomst til det nye landet gir etter for skuffelsen for at ting ikke går som planlagt, og deretter kommer personen i en slags resignasjonsfase. Hjemlengselen, og sorgen over å ha forlatt alt kjent, er ikke bare tatt ut av en roman eller en diagnose. Den er også en aktuell virkelighet for de mange millioner som frivillig eller ufrivillig søker lykken et annet sted i verden.
Syndrommet, i følge leger, rammer ikke bare de som kommer uten papirer, men også ”vanlige” innvandrere og flyktninger i en eksilsituasjon. Man blir nødt til å kunne lære seg å håndtere interne psykiske konflikter ved et såpass kraftig brudd i tilværelsen og overgangen til en ny situasjon som det er å lære seg et nytt språk, komme inn i en ny kultur og ikke minst tilpasse sin egen identitet den nye situasjonen.
Lege og skribent Silvia Casablanca har selv gjort lignende erfaringer i sitt arbeid med spansktalende innvandrere i Florida i USA. Hun mener at myten om ”folk som ikke gidder å integrere seg, og ikke gjør noe aktivt for å bli en del av samfunnet” er nødt til å avfeies.
– Folk er stresset, syke og trøtte fordi de ofte må jobbe mer enn åtte timer dagen under arbeidsforhold som vanlige amerikanere ikke hadde orket å jobbe i. Jeg har møtt leger som har høyere utdanning enn meg som må livnære seg ved å jobbe i byggebransjen og økonomer som jobber som barnevakt. Spesielt kinkig er det for denne gruppen høyt utdannede som har måttet flykte, for de hadde et godt liv hvor de kom fra.
Casablanca er soleklar når det gjelder hva som må gjøres. Klasser og opplærings-grupper må fungere som en støttegruppe og arena for integrering.
– Å bli en del av det amerikanske samfunnet er ingen lett oppgave. Faktisk er det lettere å bli en del av jobbmarkedet siden man som nykommer ender opp som billigere arbeidskraft i ”nedre sjikt” av skalaen, hvor det ikke er store krav til kommunikasjonsevner. Og når en i tillegg ikke er født eller oppvokst her, er det ekstra vanskelig å knekke de kulturelle kodene, noe som gjør at de fleste trekker seg tilbake til sitt eget ”skall”, altså hjemlandets skall.
