Fotball bør ikke politiseres!

Til sommeren har verdens rikeste og antageligvis mest populære fotballklubb, Manchester United, fått invitasjon fra Israels ambassade i Storbritannia om å spille vennskapskamp i Tel Aviv som et ledd i feiringen av den jødiske statens 60-årsmarkering.

Spørsmålsstillingen i seg selv er så grovt polariserende at jeg ikke trenger å underholde dere lesere med en flere timers lang oppramsing av fakta og begivenheter. I stedet vil jeg fokusere på idrettsaspektet. Talsmann for klubben og tidligere spiller Phil Townsend har svart diplomatisk til journalistene i den nyhetsjagende sportspressen på verdens kanskje mest fotballgale øy ”vi er smigret over forespørselen, men vi får se videre utover sommeren og forsesongen”.

Jeg spør meg: smigret over hva? Klubben som har 350 millioner fans på global basis vil nå i stedet risikere å bli hetset og boikottet, og i verste fall ende opp med å bli et terrormål for ekstremister som vil hevne dens assosiasjon med staten Israel. Jeg kan se for meg norske muslimer brenne Uniteds røde trøye og levere tilbake medlemskortet til klubben de har i sitt hjerte hvis Alex Ferguson og co skulle finne på å reise til det hellige land i slutten av mai måned, da den eventuelle kampen spilles.

United, som er regjerende engelske mestere og seriøse aspiranter til å vinne den gjeveste turneringen i europeisk fotball, Champions League, har også et glødende sosialt og humanitært engasjement. Hjemmebanen Old Trafford har blitt lånt ut til Soccer Aid-eventene, hvor kampbillettinntektene går direkte til UNICEFs hjelpeprosjekter. Selv vår egen Ole Gunnar Solskjær, en tro tjener i United-drakten i mange år, fikk i høst St. Olavs-ordenen for for å ha vært offisielt tilknyttet samme organisasjon. Og da sier det seg selv at en slik reise til et slikt formål vil være for kontroversiell i forhold til lagets image og dets internasjonale engasjement.

Vi har mange grelle eksempler på hvordan fotballen og idretten har blitt brukt til å fremme åpenbare og underliggende idealer. Argentinas VM-seier på hjemmebane i 1978 skapte en enorm nasjonalistisk bølge som indirekte førte til nesten-angrepet på Chile samme år og krigen mot ”villmennene og piratene” fra England om Falklandsøyene fire år senere. Hitler brukte OL i Berlin i 1936 for å fremme Nazi-Tysklands lightversjon som en rettferdig stat hvor alle tyskere endelig fikk jobb og kunne kjøre boble.

Ikke engang vi i Norge har vært immune. Etter gullfangsten på Lillehammer i 1994 var det plutselig ikke bare ”typisk norsk å være god”, men typisk norsk å være bedre enn ”de andre”, som plutselig ikke var like gode (og for de mest sjåvinistiske ikke likeverdige).
United synes jeg bør ikke ta turen ned til Israel. Og hvis situasjonen var omvendt, at laget var invitert til å feire Palestinas 60-års jubileum i en stat hvor jødene var minoriteten, ville det vært like ruskende gæernt. En fotballklubb har ingenting i et statsjubileum å gjøre. Hvis klubben finner på å reise nedover, så gjør som Real Madrid og FC Barcelona har gjort og spill mot blandede fredslag av israelere og palestinere, hvor inntektene fra kampen gis til fredsarbeidet fremfor å gi næring til skepsis og hat mellom folk.