Onyango Makogango, som er forsker og bosatt i Oslo, tok seg vennlig tid til å svare på spørsmål fra Utrop. Han er skuffet og bekymret over de siste ukers utvikling i opprinnelseslandet, som har vært preget av blodige opptøyer og politisk vold etter at landets valgkommisjon erklærte den sittende presidenten Mwai Kibaki som valgvinner i slutten av desember.
Utrop: Under et seminar i høst, uker før valget, uttalte du at du var ”veldig optimistisk på Kenyas vegne”. Hva har gått galt og hvorfor?
Makogango: I utgangspunktet var jeg veldig optimistisk. Som mange kenyanere hadde jeg et berettiget håp om politisk kursendring, slik som i 2002 da vi endelig ble kvitt Arap Moi og hans lange autoritære styre. Ukene før valget, altså under kampanjen, gikk alt ryddig og fredelig for seg. Under valgdagen gikk det som vi fryktet, og valgkommisjonen (Electoral Commision of Kenya) var hele veien med på jukset.
Utrop: Som observatør under valget i Kenya var du til stede i valglokalene. Hvordan ble stemmegivningen avviklet?
Makogango: Folk ble aldri truet eller forsøkt manipulert til å stemme på det ene eller det andre partiet under selve stemmegivningen. Kibaki og PNU (Party of National Unity) gjennomførte valgfusket ved å samarbeide med valgmyndighetene. I Kenya er det slik at stemmesedlene samles opp av en stemmeansvarlig som kalles for ”returning officer”. Systemet fungerer slik at alle disse stemmeansvarlige tar med seg valgresultatet fra sin valgkrets til valgkommisjonens hovedkvarter, som ligger i Nairobi. Da de offisielle tallene ble holdt igjen, så visste vi allerede at det var noe skummelt på gang og at Kibaki hadde manipulert valget foran øynene til observatører og internasjonal presse.
Utrop: Hvorfor tviholder Kibaki og PNU på makten i stedet for å spille etter de vedtatte demokratiske spillereglene og gi etter for Odingas krav?
Makogango: Vi kenyanere hadde store forhåpninger til dette nye styret som overtok i 2002. Etter hvert ble entusiasmen til skuffelse, etter at omfattende korrupsjon og lite vilje til å endre den politiske kulturen gjorde seg gjeldende. Personene som omgås Mwai Kibaki har vært veldig korrupte og vil gjøre alt for å opprettholde dagens ordning.
Raila Odinga har kjørt en valgkampanje med sterk vekt på offentlig gjennomsiktighet, og flere av Kibakis støttespillere i statsforvaltningen hadde endt opp uten jobb eller under etterforskning hvis Odinga og ODM (Orange Democratic Front) hadde kommet til makten.
Utrop: Som kenyaner, hvordan føler du deg når du tenker på situasjonen hjemme?
Makogango: Veldig skuffet. Da vi fikk innført flerpartistyre hadde vi virkelig håp om å kunne skape stabilitet, og i stedet ender vi opp med korrupsjon, valgfusk, opptøyer og politisk vold. Kenya har jo stort potensiale til å bli et av Afrikas mest lysende eksempler på demokratisk styre.
Utrop: Ser du tegn til forbedring fremover?
Makogango: ODM og Odinga kommer ikke til å inngå noen kompromisser med en president som har jukset seg til en valgseier. Enten vil det politiske presset i forhold til Kibaki bli så stort og føre til så alvorligere konflikter og stadig flere drepte at Kibaki blir nødt til å gå av. Eller så kommer han til å gjøre som flere av forgjengerne og sette inn et jerngrep mot opposisjonen for å fortsette å ha makten i Kenya. Uansett tror jeg vi får en dramatisk utvikling videre.
Fakta
Offisielt navn: Republic of Kenya
Hovedstad: Nairobi
Innbyggere i antall: 35 mill.
Offisielle språk: engelsk, swahili
Selvstendighet: 1963
Kenyanerne splittet politisk
Norsk Afrika-ekspert ikke helt overrasket over utviklingen
Av Claudio Castello
Niels Jacob Harbitz, som er prosjektleder ved Human Rights House Foundation med regionalansvar for Øst-Afrika og Hornregionen, sier seg slett ikke overrasket over situasjonen. Samtidig synes han den svært voldelige utviklingen rett etter valget var atskillig verre enn forventet.
– Politisk sett er er Kenya et dypt splittet samfunn. I det daglige lever folk sammen på tvers av stammeskillene, gifter seg med hverandre og fungerer greit sammen, offentlig og privat. Når det er valg, derimot, mobiliseres velgerne på etnisk grunnlag, og stemmer også deretter. Farene ved å forankre politikken på denne måten har Kenya til fulle fått erfare ved dette valget, forteller han til Utrop.
Når vi spør han om hvorfor Kenya er såpass splittet og hvorfor det ikke finnes noen som helst ”forenende” nasjonal identitet påpeker Harbitz på forskjellige faktorer.
– Kenya, som nesten hele resten av Afrika, er en kolonialistisk konstruksjon, avgrenset i hestehandler mellom de gamle gamle koloniherrene, heller enn som et resultat av naturlige, kulturelle eller lokalt bestemte historiske og politiske skillelinjer. Landet sliter dessuten med en veldig skjev fordeling av godene, særlig mellom by og land. Omfattende korrupsjon og et moralsk uforsvarlig høyt forbruk på offentlig administrasjon, med høye lønninger, luksusbiler og en rekke andre frynsegoder til et forvokst parlament gjør også sitt til at det tar lengre tid enn det behøver å bringe større deler av folket ut av fattigdommen.
I et land som sliter med å drive inn skatteinntekter til å dekke kostnadene ved å drive fram et velferdssamfunn, slår dette spesielt uheldig ut. Og selv om Kibaki-regimet har gjort synlige framskritt på områder som helse, utdanning og generell infrastruktur, er det også åpenbart at det ennå er langt igjen før forventningene dette regimet selv skapte ved forrige valg er innfridd. Administrativt er Kenya dessuten unødig, og nå, som vi har sett, farlig ’topptungt’. Landet er et demokrati, såvidt det er, vil jeg si, men med en altfor stor maktkonsentrasjon på toppen, i selve presidentembedet, heller enn i folket og parlamentet.
Han mener også at verken ”power sharing” eller kompromisser går an å gjennomføre ut fra dagens situasjon.
– Hele konseptet med ’power sharing’ er så godt som begravet etter at President Kibaki sviktet Raila Odinga ved forrige valg ved ikke å overholde avtalen om å dele makten mellom presidentembetet og en statsministerpost. Denne var tiltenkt Odinga, men ble aldri opprettet, konkluderer han.
