- Innvandrerkvinner må møtes som enkeltmennesker - 01.05.2008
Det virker som om det eksisterer en enighet på tvers av politiske skillelinjer om at mange minoritetskvinner ikke opplever den likestillingen og friheten «etnisk norske» kvinner nyter godt av. Siv Jensen uttalte i fjor at det ikke finnes noen grunn til å gå i 8. mars tog i Norge i dag, annet enn for å kjempe for minoritetskvinners rettigheter. Hege Storhaug hevder at venstresida har sviktet minoritetskvinnene.
Min påstand er at minoritetskvinner har blitt ”objekter” i debatter om kultur og religion, undertrykking og frihet. Etter å ha forsket på disse kvinnene og deres helse vil jeg hevde at deler av dagens integreringspolitikk er misforstått fordi den ignorerer kvinnenes behov for et verdig privatliv, generelle rettigheter andre kvinner nyter godt av og forståelse for hvem de er som enkeltmennesker. Denne ignoransen er kilden til konflikt og polariserte debatter.
Minoritetskvinnene jeg har møtt forteller alle om opplevelser av forskjellige former for diskriminering. Ut fra en rekke statistiske undersøkelser, vet vi at førstegenerasjons minoritetskvinner i Norge kommer svært dårlig ut når det gjelder jobbmuligheter og utdannelse. I tillegg vet vi at de bor i områder der bokostnadene er lavest og kriminaliteten og arbeidsledigheten høyest. Vi vet også at de hyppig oppsøker lege og har aller dårligst helse, sammenlignet med hele den norske befolkningen. Førstegenerasjons innvandrerkvinner utgjør den sosiale underklassen i vårt velferdssamfunn.
Kvinnene ønsker seg jobb men klarer ofte ikke å skaffe det. De ønsker at barna deres skal ha et bedre liv enn dem selv, men har så dårlig økonomi og bruker så mye tid på å løse de mest prekære behovene i familien at de føler barna deres lider under dette. De sliter med å forstå det politiske og institusjonelle systemet. Og de har ofte liten frihet i sitt eget hjem. I tillegg møter de fordommer og forestillinger om hvem de er hos legen, på sosialkontoret, i skolen, på bussen, i butikken – og ikke minst i media. Mange av dem har traumatiske opplevelser fra sitt eget hjemland som bakteppe. Men gjennomgående sier de alle at det er holdningene de blir møtt med i Norge, som gjør livssituasjonen svært vanskelig. Det er en oppsiktsvekkende lengsel etter anerkjennelse som menneske disse kvinnene forteller om.
Norsk innvandringspolitikk har kommet inn i et feilspor, fordi politikerne ikke klarer å se disse kvinnene som enkeltmennesker med enkeltmenneskets behov. De ser dem som noe fundamentalt annerledes enn dem selv, med behov som de selv ikke nødvendigvis trenger å kjenne seg igjen i. Ved å opprette tiltak og knytte de økonomiske midlene til faktorene etnisitet, religion og kultur, forsterker man asymmetriske maktrelasjoner som allerede er problematiske. De som har makt, får større makt, mens kvinnenes avmakt øker. Avstanden mellom majoritetsbefolkningen og minoritetene blir stadig større, ettersom forestillingen om hvor forskjellige vi er blir den rådende.
Bjarne Håkon Hansens bevilgninger til den katolske kirke for dens arbeid med å ”integrere” polske innvandrere, norske organisasjoners tilbud om kurs i Koranen og arabisk, støtte til etnisk baserte kulturaktiviteter etc er uttrykk for en feilslått multikulturalistisk tenkning. Imamers uttalelser om kjønnslemlestelse og gjengkriminalitet er eksempler på at denne typen tankegang ikke bare er et problem i det offisielle majoritetsnorge.
Problemet er at ansvaret for en rekke spørsmål som krever virkemidler knyttet til å gi muligheten for et verdig liv i Norge, blir lagt på ulike minoritetsorganisasjoner eller religiøse organisasjoner som jobber ut fra premisset om forskjellighet basert på religion, kultur og/eller etnisitet. Det avhjelper på ingen måte diskrimineringen i arbeidslivet, en vanskelig økonomisk situasjon eller rus- og gjengkriminalitet som krever en helt annen kompetanse og helt andre virkemidler. Problemet er også at ”kultur” og ”religion” blir rigide begreper, dels definert av minoritetsmenn og dels av majoritetsbefolkningen i Norge.
Minoritetskvinner kjenner seg ikke igjen i disse sekkebetegnelsene, men lider under dem. De som allerede har for mye makt i deres liv, får stå fram som ”talspersoner” ut fra å dele deres religiøse eller kulturelle tilhørighet. Denne formen for integreringspolitikk er forankret i alle samfunnets institusjoner drevet av både majoritet og minoriteter. På tross av at ”alle” sympatiserer med minoritetskvinnene, skapes det en ubevisst institusjonell rasisme. Minoritetskvinnenes opplevelser av ulike former for diskriminering fører til en avmektighet som manifesteres i form av psykiske lidelser, fysiske smerter og taushet.
Den multikulturalistiske måten å tenke omkring integrering på står i nær sammenheng med en holdning som skiller mellom ”oss” nordmenn og ”de andre”, de som er så ulike fra ”nordmenn” at man verken kan forstå deres holdninger eller deres handlingsmønster. Dermed klarer man heller ikke å sette seg inn i deres sted, innse hvordan de har det, og forstå hvilke tiltak som kan være avgjørende for at de skal få det bedre.
Nordmenns forhold til det nasjonale er viktig i denne sammenhengen. Hege Storhaug og andres formuleringer om ”vårt” velferdssamfunn og ”våre” verdier er kun med på å skape enda større konflikter. I tillegg overskygger det en ny verden, der lokale, nasjonale og globale realiteter hører sammen. Det er globale og storpolitiske årsaker til at mange ser seg nødt til å dra fra sitt opprinnelige hjemland og komme til Norge.
Det er en global bevissthet i mange innvandreres liv som nordmenn har vanskelig for å se, de har ofte bodd i flere land, de har familie i flere verdensdeler, og deres bilde av politiske realiteter og konsekvenser strekker seg langt utenfor det nasjonale og norske. Mange av kvinnene, eksempelvis fra Afghanistan, Iran og Somalia, har dessuten tidligere levd ut mye av det vi ser på som ”vestlige verdier” i sin egen kultur, for så å først oppleve at dette blir rasert i deres hjemland og deretter blir oversett som del av ”deres kultur” når de kommer til vesten.
På tross av de eksisterende problemene ser jeg det norske sosialdemokratiske systemet som et ideelt utgangspunkt for en vellykket integrering. Men det krever både nye tanker og nye tiltak. Vi trenger et nytt meningskart for å orientere oss i det flerkulturelle Norge. For det første må vi innse at rettigheter knyttet til grupper basert på etnisitet, kultur og religion kommer i fare for å overskygge både generelle menneskerettigheter, den individuelle kvinnens rettigheter og, ikke minst, sosioøkonomiske problemer.
I dag fokuseres det på minoritetskvinnenes totale forskjellighet, og de fremstilles som ofre for sin kultur, religion og ikke minst sine menn. Men minoritetskvinner i Norge må ses på samme linje som norske kvinner – de er en del av «oss». De sosioøkonomiske problemene som rammer dem må løses med overgripende strukturelle tiltak i samfunnet. Norges nye underklasse, der minoritetskvinnene er på bunn, må løftes opp til et verdig liv.
Vi bør starte en ny debatt der vi river ned de rigide forestillingene om kultur, religion og etnisitet for å se minoritetskvinnene og deres reelle behov. Bare ved å anerkjenne hvem de er – som kvinner og som enkeltmenneske – kan minoritetskvinner i Norge bli en del av fellesskapet!
