Folk og røvere i Essaouira

0Shares

Essaouira ønsker oss velkommen med et regnskyll som vasker geiter, dromedarer og biler av veien. Igjen henger appelsinene, glinsende blanke og dufter syrlig regn. – Atsjoo! Det nyses og harkes. Det er ikke krydderet, harissa som stikker i nesen, men sesongen. Nyankommen står skrevet i gusten hud. Det er umulig å skjule. Usikkerheten. Den språkløse mistanken om at vi blir flådd. Likevel hoster vi opp dirham, smiler fornøyd og klager over hvor dyrt det er, hjemme..

I souken innenfor borgmuren fra Sisi Muhammads tid, den gang byen het Mogador, rusler vi forbi flådde okser og pent danderte testikler, fortsetter mot Bab Doukala, hovedporten, og hopper over små vannpytter himmelen har lagt igjen for å speile seg i. Suset fra havet blander seg med berberdialekter og øker som høyvann langs de hvitkalkede veggene. En jente viser oss to nyfødte valper ved borgmuren der bølgene slår inn under kanonene som en gang beskyttet byen. En kvinne forsøker å jage vekk to høner som spankulerer på muren, bare en meter fra akvarellene hun har utstilt på bakken nedenfor. Katten snur ryggen til.

Bohem i Essaouira

Tidlig på 1970 tallet blomstret byen som bohem og hippieparadis. Ikke overraskende kan byfolket skryte på seg besøk av både Jimi Hendrix, Fleetwood Mac og Cat Stevens/Yusuf Islam.

Fra vinduet mitt har jeg utsikt til et kryss der alle verdens språk synes å danne et fellesskap av smil, jøder og muslimer lever side om side og kriminaliteten er på Kardemommebynivå. Like utenfor sjappa med shishaer på rad og rekke, møtes kristne, muslimer, jøder og neohippier for å drikke myntete og bare være. Surfere, tiggere, kunstnere og poeter har stanset opp og satt seg ned i dette krysset, det nærmeste du kommer et kryssende jernbanespor i den bilfrie medinaen.

Her oppstår poesi. Vestlandspoetene Finn Øglænd og Helge Torvund har vært her. Jeg lurer på om de smeltet inn, iført djellaba og sandaler med i den krydra kveldslufta.

Kunsten å vandre

Byen er som skapt for langsom tid. Vi går mot havnen, men havner i et smug der vakre Samira selger meg et sjal. Skopusseren gnir inn skoene med gjenskinn av solen og sulten kan stilles på hvert hjørne.

På et fat ligger tyntskåret oksefilet og parmesan badet i arganolje. Argantreet vokser i regionen Agardir-Essauoira. Fra nøttekjernen utvinnes olje til skjønnhetspleie og matlagning. Arganoljen er ikke prutevare, men eksklusiv, dyr – og i følge enkelte, uvant for oss som sverger til extra virgin.

Vi dropper oljen, trass i at den afrodisiakiske bivirkningen er behørig omtalt. Essaouira er viden kjent for sitt arbeide med tresorten thuja. Vakre åttekantede bord med innfelt perlemor, kister, sigarkasser, spill, spaserstokker. I henhold til islamsk kultur og forbud mot avbildning, er mønstrene geografiske eller florale. Muhammad forteller meg at den unike kvaliteten døde ut med byens siste treskjærer.

– Ingen kan få bordbeina tilskåret som før i tiden, sukker han. I kooperativet kjøper jeg likevel to vakre sekskantede småbord av en blåkledd herre med fire fingre på høyre hånd.

Rolig tempo

Fløyteselgeren i souken gir en demonstrasjon. Nattergalene uroer seg over konkurransen mens måkene seiler like bedagelig som før. Fuglelivet er rikt, men kattene ser ut til å være vegetarianere. En ung gutt med utstudert fingerspråk forsøker å overtale kjerretrekkeren til å avse noen dirham. Kjerretrekkeren er den første du møter. Han står og venter på nyankomne utenfor hovedporten for å trekke bagasjen gjennom gatene til hotellet. En selger fanger opp mitt nysgjerrige blikk og vinker meg inn i butikken for å ta et par grep på en gambrie, et instrument av kamelskinn med strenger av tarmer. Lyden er dyp, som en bassgitar. Han forsøker ikke å selge. Byens tempo er laid back. Vi er fremdeles på vei til havnen, en tur som normalt tar fem minutter. I islam er det en ære å gi penger til tiggerne.

Tiggerne finnes på hvert gatehjørne, hver plass og utenfor kafeene. De er gamle eller funksjonshemmede og blir aldri jaget vekk. Tvert i mot styrter brødbakeren ut med et par baguetter når tiggerne passerer. De heldigste får med seg en velsignelse på veien.. Kvinner med tette hodesjal ekspederer i klesbutikkene. Jeg har funnet min favorittbutikk. Etter nedleggelsen av en fabrikk, solgte eieren 7000 lag på lag-bluser til butikkene for 20 kroner stykk Jeg punger ut med 170 kroner stykket før lommeboken kneppes igjen for dagen.

Rare Hendrix

I et av de mest fargerike smugene, Rue de Marrakech, sitter selgerne på gamle kelimer brakt til byen med karavaner. Over hodene vaier pledd og sengetepper som turistene kjøper som silke.

– Det er vevet av tråder fra kaktustreet, sier innehaveren og byr på en kopp myntete. Der sitter vi mens timene går. Innehaveren, i sin flotte blå turban, forteller at han var 12 år da Jimi Hendrix kom til byen. – Vennene hans var skitne og malte seg i ansiktet. De opptrådte på torget nattestid og folk syntes de var rare… så foreldrene våre sa at utlendingene spiste barn for å holde oss innendørs. Vi ler og kommer på at vi egentlig er på vei til havnen.

Daglig presses håndkjerrer, sykler, tildekkede, turbankledde, turister og tiggere gjennom hovedporten. Malere forsøker å fange bevegelsene i det skarpe lyset. Fargene er sterke blåtoner, oransje og gult. Karikaturer er fraværende. De snåle meterhøye stålampene som ligner litt på toppen av en djellaba, passeres i hundretalls før havnen. Duften av stekt fisk pirrer i neseborene, unge gutter holder dagens fangst opp og lover ”demokratiske priser”.

Vi står i havnen og ser fiskerne rense dagens fangst. En ung gutt med fiskeslo på hendene ser utover havet. Uttrykket er bekymret. Jeg lurer på hva han ser langt inn i fremtiden. Unge menn med brede smil holder opp store kongekrabber foran fiskebodene til solen legger seg som et glassøye i horisonten og havnen flommer over av koboltblå båter.

Kvelden legger seg tidlig mellom husveggene og puster frisk sjøvind inn i medinaen. Om natta er lyden av kjortler og flappende sandaler i smugene, byttet ut med konkylieklang, det evige suset fra bølgene. Sandslott har en lei tendens til å forsvinne med tidevannet, og vi forlater denne sandfargede byen, som står på FNs verdensarvliste over bevaringsverdige byer som en luftspeiling eller rettere sagt et eventyr i solnedgangen.

Utdrag fra Helge Torvunds dikt ”Essoira,Essoira”

Essouaira Essouaira eg steig inn over terskelen til noko eg ikkje kjende Straks visste føtene vegen under turkise vindaugslemmar Bruset frå brenningane utanfor bymuren følgde meg inn i natta lik songen til ei arabisk bestemor

Om Essaouira

Hvor: Marokko

Flyplass: Agadir

Innbyggere Essaouira: 200 000.

Aktiviteter: Vandring i smug og langs strandpromenaden, hest – og dromedarriding, shopping, hammam, surfing, kiting, lei sykkel eller firehjuling og kjør langs stranden. Golfbane under konstruksjon. Gallerier.

Reiseselskap: Apollo,Norwegian Oslo-Agadir og buss videre. Fly til Agadir eller Marrakech finner du på www.travelmarket.no og www.reisefeber.no.

Det er rundt 3 timer med bil/buss til Essaouira og mulighet for å leie leiligheter. Det er en fordel å snakke fransk. Essaouira har tjent som kulisse for filmer som ”Othello”, ”Jerusalem” og ”Alexander” og er som å bevege seg tusen år tilbake i tid.

Service: Turistkontor tlf.nr:024 783 522

Internettkafé: ja

Tips: søk på Essaouira på Kvasir og Essouaira på Google