Kamp mot tvangsekteskap er kamp for likestilling

Mens nordmenn bare har én type ekteskap, nemlig kjærlighetsekteskap, opererer man nå med ulike typer av ekteskap når det har kommet til flere innvandrergrupper. Blant annet kjærlighetsekteskap, med og uten foreldrenes samtykke, arrangerte ekteskap, uten og med press og til slutt rene tvangsekteskap. I denne ekteskapsskalaen er det mange ledd og nivåer. Og det er vanskelig å plassere et ekteskap på ett sted i skalaen.

Kjærlighetsekteskap med foreldrenes samtykke er det ideelle for mange unge. Dette kan kalles for kjærlighetsekteskap som er blitt arrangert. Problemet oppstår når kjærlighetsforholdet ikke blir akseptert av foreldrene eller slekten. Siste utvei, som mange unge velger, er å rømme fra familien, flytte langt unna og etablere familie for seg selv. Økonomiske problemer, skamfølelse, trusler, vold eller frykt for dette kan være blant konsekvensene. Men det er også mange eksempler på tilfeller der familien gir etter og inkluderer de unge. Som regel skjer dette flere år senere, for eksempel når det kommer et barnebarn i bildet.

Blant personer fra Sri Lanka oppstår tvangsekteskapsproblemet når de unge ikke får gifte seg med dem som de er forelsket i. De unge kan be foreldrene om å få vente med ekteskap til utdanningen er ferdig, og de kan ha ulike meninger om den hun eller han skal gifte seg med, uten at dette blir oppfattet som et stort problem av familien. Flesteparten av førstegenerasjonstamiler i Norge er gift gjennom arrangert ekteskap, mens et mindretall finner en kjæreste på egen hånd.

Tvangsekteskap oppstår altså når den unge ikke får gifte seg med den han eller hun vil. Det er derfor uten tvil stor forskjell på arrangert ekteskap og tvangsekteskap. Både gutter og jenter er ofre for tvangsekteskap.

Medieperspektivet
I år 2000 viste TV2 en dokumentar der en 20-åring, Kadra, avslørte imamers holdning til omskjæring med skjult kamera. Historien om 18 år gamle Nadia, som ble kidnappet for å bli tvangsgiftet i Marokko, vekket sterke reaksjoner i det norske samfunnet. Det gjorde også beretningen om hvordan åtte år gamle Saynab ble omskåret i Somalia. Angrepet 11. september 2001 og drapet på kurdiske Fadime i Sverige i 2002 er også blant hendelser som har skapt voldsomme diskusjoner i norsk media. Den såkalte ”Shabana-debatten” i 2002-2003 handlet om oppgjør med disse ”barbariske, føydale og patriarkalske” strukturene i innvandrermiljøer generelt og i muslimske miljøer spesielt.

Medier som før år 2000 var varsomme med å omtale innvandreres diskriminerende tradisjoner av frykt for å bli stemplet som rasister kunne nå ta opp disse temaene. Tvangsekteskap og omskjæring ble, og er fortsatt, temaer som det skrives ofte og mye om. Disse fenomenene er blitt symboler på de barbariske handlinger som ”innvandrermenn” og ”muslimske mørkemenn” står bak, og samtidig symboler på mislykket integrering. Politikerne reagerte med sterke medieutspill, egen handlingsplan mot tvangsekteskap kom på plass og det ble bevilget store summer til arbeid mot tvangsekteskap.

Tvangsekteskap blir konstruert i norske medier som et isolert fenomen, løsrevet fra årsakene til problemet. Nyansene mellom ulike former for ekteskapsinngåelse viskes bort. Tvangsekteskap er ikke lenger en konsekvens av noe annet, men blitt selve årsaken, som skal motvirkes med høyere alder for ekteskapsinngåelse, høyere krav om inntekt, skjerping av loven og så videre.

Likestillingsperspektivet
I verdenserklæringen om menneskerettighetene heter det at «ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller». FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner pålegger også alle stater som har ratifisert konvensjonen å treffe alle egnede tiltak for å avskaffe diskriminering av kvinner som omhandler ekteskap og familieforhold. Blant annet skal myndighetene sørge for at kvinner og menn har «samme rett til fritt å velge ektefelle og inngå ekteskap bare med sitt eget frie og fulle samtykke».

Her må det bemerkes at konvensjonen handler om å avskaffe alle former for diskrimering, deriblant tvang når det gjelder valg av ektefelle. Tvangsekteskap, omskjæring og vold mot kvinner kan være resultater av en mentalitet fra patriarkalske samfunn hvor mannen har overtaket på kvinnen og at kvinnen, gjennom sosialisering og internalisering også bidrar til å opprettholde dette overtaket. Dette overtaket blir ytterligere forsterket gjennom å rettferdiggjøre slike handlinger i kulturens eller religionens navn.

Likestillingsdebatten i Norge handler i dag i stor grad om likestilling mellom kvinne og mann i forhold til kamp om likelønn i arbeidslivet, kvotering til styrer, kjønnsfordeling på arbeidsplassen og annet. Likestillingskampen er de siste årene redusert til en kamp om styreverv. Det later til at likestillingskampen stoppet opp i 1979 da Likestillingsloven ble vedtatt. Leder i MiRA-senteret kritiserer etnisk norske feminister for å ha utelatt innvandrerkvinners rettigheter i likestillingskampen. Hvis likestilling skal gjelde alle kvinner bosatt i Norge, er det langt igjen når debatten bare favner de få, sa Salimi. I Sverige har dette fått en merkelapp: Elitefeminisme. Da feministen og forfatteren Susanna Popova lanserte boken «Elitfeministerna. Ett spel för gallerierna» i 2004, kritiserte hun venstresidens feministiske politikere, akademikere og ansatte i likestillingsindustrien for å være en elite som bare ivaretar sine egne interesser (Aftenposten 25. 09. 2006).

Kampen mot tvangsekteskap og kampen for likestilling foregår i to parallelle virkeligheter. Den avgåtte barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem bidro til å opprette 36 nye stillinger knyttet til tvangsekteskap. Det ble bevilget historisk store summer til arbeid mot tvangsekteskap. Det å se tvangsekteskap i et likestillingsperspektiv er ikke ensbetydende med å si at det bare er kvinner som utsettes for denne formen for tvang eller press. Kjønnslikestilling er en del av et større behov for likeverd mellom individer, det være seg barn, kvinner, ulike religioner, kaster, klaner osv.

En far som er i stand til å tvinge sitt barn til å inngå ekteskap på hans premisser kan også tvinge barna i andre saker som berører friheten til individet, som for eksempel utdannings- og yrkesvalg, samfunnsdeltakelse og klesmåte. Skal man da lage egne handlingsplaner for alle mulige konsekvenser av manglende likestilling mellom kjønn, uten å analysere de bakenforliggende årsakene til ulikhetene? Vi snakker kanskje om et likestillingsproblem snarere enn et ”innvandrerproblem?” Det er en tankevekker at regjeringen har en egen handlingsplan mot tvangsekteskap, men at den ikke har handlingsplan for likestilling for innvandrerkvinner.

Globalt perspektiv
De fleste innvandrere opprettholder følelsesmessige bånd til familie og venner i opprinnelseslandet. På denne måten viderefører man også sosiale normer, tradisjoner og kulturelle praksiser, som for eksempel mangel på likestilling mellom kjønn, som blir reprodusert blant den nye generasjonen, og som kan resultere i tvangsekteskap. En kamp mot tvangsekteskap må derfor også gjelde en kamp for likestilling i de landene som ikke har en likestillingslov. Norske myndigheter må legge politisk press på land som ikke praktiserer likestilling mellom kjønn, som for eksempel Pakistan, Vietnam, Tyrkia, Marokko, Somalia, India, Sri Lanka med flere. Og norske myndigheter må legge press på land som sosialt aksepterer rangering av individer basert på kaste, klan, religion og annen gruppetilhørighet.