Kunstner og kulturmikser

Språkmektig, identitetsbevisst og bereist: musiker og komponist Malika Malouf Rasmussen bor i Norge, men jobber over hele verden.

Rasmussen et produkt av en spennende periode. Hennes norske mor
traff sin algirske ektemann i det politisk bevisste studentmiljøet i
Paris tidlig på 60-tallet, i en tid hvor Malikas fødeland Algerie var i
ferd med å bryte med kolonimakten Frankrike. I 1969 flyttet hun og
foreldrene til Budapest etter at moren fikk stipend til å studere i den
ungarske hovedstaden, også sterkt motivert av de politiske problemene
familien begynte å få etter å ha bodd noen år i det nord-afrikanske
landet. Så skilte foreldrene lag, og moren valgte å ta med seg en tospråklig seksåring med seg hjem til Norge.

– Ungarsken har jeg forlengst glemt, bortsett fra noen få gloser.
Arabisk eller berbisk (jour. anm. det største minoritetsspråket i
Nord-Afrika) skjønner jeg egentlig ikke. Hjemme i Algerie i de første
leveårene gikk alt på fransk, sier komponist, utøvende musiker og produsent
Malika Malouf Rasmussen over telefon. Stemmeprakten overbeviser meg om at dette er en svært reflektert person som har opplevd mye i løpet av sitt 44 år lange liv.

Inkluderingsvilje

Hun skjønner på en måte at enkelte vil se på henne som norsk-algirer, franskspråklig eller med andre kombinasjoner.

– Jeg kan si at jeg ikke føler meg spesielt hjemme noe sted, samtidig
som jeg kan føle meg hjemme overalt. Like mye som jeg er norsk-algirer, kan jeg også spille på flere andre identiteter som inspirerer meg i
mitt kunstneriske arbeid. For meg er musikken det viktige. Musikk er forskning. Å jobbe med lyd, det organiske uttrykket
og skape nye lydlandskap, sier Rasmussen.

Alle mennesker kan variere mellom flere identiteter, men hva man vil være er det kun opp til den personen selv å definere.

Hvordan ser du på den nåværende flerkulturdebatten i Norge?
 
– Som svært spennende, fordi det ligger mye potensial i dette nye
samfunnet som beriker oss med sin mangfoldighet og nye impulser som
landet skal ta innover seg – også i debattform. Her er imidlertid en
viktig ting som jeg ønsker å poengtere: Et samfunn som skal diskutere
et viktig tema som dette må i større grad inkludere dem det snakkes om i
debatten, og særlig gjelder dette i kunstlivet. Ofte ser vi en tendens
å snakke mer om enn med dem det gjelder i spørsmål som flerkulturell
identitet berører.
 
Trenger kreativt kaos
Rasmussens livsbagasje er preget av flerfoldig inspirasjon og sterke
ulikheter, som startet i den stekende heten i Algerie via Budapest til
sindigheten og roen i lille Norge, men også verdensmetropolen Paris, hvor hun bodde i deler av ungdomsårene.

– Kontrastene kan jeg se på som følgende: Norge representerer for meg
blant annet forutsigbarhet og materiell velstand som gir gode arbeidsbetingelser. I Paris er det mye annet som gjelder. Her finnes
kulturkaoset som merkelig nok gir meg en en indre ro jeg trenger for
min egen kreativitet.

Er du en reisende og søkende person?

– For meg er dette en livsstil. Noen spør om jeg er rastløs, men jeg
ville blitt rastløs hvis jeg ikke kunne reise og bo i andre deler av
verden som jeg gjør. Denne kontinuerlige reisingen gir meg en mulighet
til å knekke ulike kulturkoder som jeg er opptatt av. I arbeidet med
musikk er jeg dessuten alltid på jakt etter nye instrumenter som
lydkilder til å forske i. Jeg har lagt et grunnlag for et slikt arbeid
og liv som jeg nå ser på som et privilegium, nettopp fordi jeg har
oppnådd mange planlagte mål, og har muligheten til å opprettholde og
utvikle disse.
 
Finnes det et spesielt sted som står ditt hjerte nærmest?

– Egentlig handler ikke dette om et sted. Hvilke reisemål jeg velger, handler om hvor jeg selv er mentalt og hvilke stemninger jeg søker.
Noen ganger søker jeg dypere relasjoner til mennesker og steder, eller
jeg stikker innom et sted for noen dager for å danne meg et raskt
overblikk. Som regel handler dette om store byer. Jeg er et utpreget
bymenneske.

Fra eksotisk til normal
Et av hennes prosjekter er Global Oslo Music, som hun startet for et par år
siden. Prosjektet holder blant annet
klubbkvelder på Dattera til Hagen på Grønland i Oslo. Dette som en respons på et behov som byen hadde for en scene
som tilbyr det lokale musikkliv en ny generasjon av cross-over og
roots.

– Her ser vi sjangre som får stadig ny tilførsel av innreisende
utøvere, og som i de siste ti årene har vokst i omfang.
Selv om Oslo i europeisk sammenheng ikke er stor som konsertby,
er potensialet stort, både her og andre steder i landet.
 
Hun er stolt over å ha vært med på å utvikle denne delen av
kunstlivet og er håpefull på vegne av den nye generasjonen som nå
blomstrer.

– Ungdommene som nå kommer frem, skaper mye bra og bryter ned gamle
forestillinger om at alt som har med disse sjangrene å gjøre skal være
eksotisert.

Artistisk mangfold
I ti år har hun også jobbet på tvers av grenser og kulturer gjennom
prosjektet Womens Voice International Music Network hun startet. Et
forum som hele tiden danner nye konstellasjoner.

– Vi har turnert på flere kontinenter, i en rekke land. Vi har
samarbeidet om innspillinger, konserter og holdt en rekke workshops på
høyskoler og universiteter. Mer enn 60 personer har vært inne i
nettverket disse årene, både ukjente og kjente artister og utøvere.

Hva er målet til nettverket?
 
– Womens Voice er kvinnenettverk som har som mål å gi rom for kvinner
til å skrive, produsere og gi ut sin egen musikk i et vidt spekter av
sjangre. Vi har vært innom alt fra joik til japansk rock og masaisang.

Skap din identitet
Tilbake til identitetene. Å være både norsk, algirer men også med
fransk bakgrunn samtidig, å være kunstner og/eller ha andre roller
samtidig; ser du på det som et pluss eller en belastning?

– Som funksjon skal merkelapper først og fremst forsyne andre med
definisjoner som opprinnelse, hudfarge, nasjonalitet og andre faktorer.
Jeg ser ikke noe galt i slike kategoriseringer, og det at andre trenger
å klassifisere. Problemet ligger først og fremst i at disse
katergoriene ikke alltid stemmer. Alle mennesker kan variere mellom
flere identiteter, men hva man vil være er det kun opp til den personen
selv å definere.

Rasmussen viser til sin reise på Cuba i vinter, som fikk henne til å tenke etter.

– Folk spurte ikke om hvor mye du tjener, om etnisk opprinnelse eller
sosial status, nei, de spurte meg rett frem: Hvem er du? For meg var
dette et vakkert spørsmål, som inspirerte til ettertanke.

Så til slutt: hvor er du om ti år?

– Selv håper jeg å gjøre det samme som i dag: Lage musikk, skrive,
fortsette med filosofi – jeg jobber på en master ved UiO nå – fortsette mine
reiser og å bo forskjellige steder, samt ta vare på mine nærmeste.