Påtatt folkelighet

Den siste tiden har vi hørt mye om Bjarne Håkon Hanssen. Denne læreren fra Trøndelag som ser så  koselig og hyggelig ut at det er så og si umulig å ikke like han. Vel, det var så å si umulig. Helt til vi fant ut at han går fra politikken til privat næringsliv. Gi råd, […]

Den siste tiden har vi hørt mye om Bjarne Håkon Hanssen. Denne læreren fra Trøndelag som ser så  koselig og hyggelig ut at det er så og si umulig å ikke like han. Vel, det var så å si umulig. Helt til vi fant ut at han går fra politikken til privat næringsliv. Gi råd, være døråpner og ta 3000-4000 kroner i timen for det.  

Grunnen, blant flere, til at det har blitt så mye styr rundt Bjarne Håkon Hanssens nye jobb er at han er fra Arbeiderpartiet. Partiet for arbeidsfolk. Det passer ikke inn i bildet av hva en arbeiderpartipolitiker skal og bør gjøre. Å ta seg timebetalt i tusenkronersklassen er ikke folkelig. Carl I. Hagen har gjort så og si akkurat det samme.

Og etter at saken om Hanssens nye jobb tok helt av, ble det selvsagt debatter land og strand rundt. Også på Marienlyst hos rikskringkastingen. Der satt Carl I. Hagen, og han nevnte navnet på selskapet han jobber for utallige ganger, i beste sendetid. Ingen reagerte på det. Masse gratisreklame for bedriften, og kanskje Hagen til og med tok seg betalt for å drive reklame. Hva vet vel jeg. Men det var ingen store oppslag om Carl I. Hagen som gikk fra stortinget til et PR-byrå. Fordi det passet inn i bildet av en kapitalistisk og liberalistisk orientert politiker på den politiske høyresiden.  

Jeg har ingen tro på at dette er et enkelttilfelle. Heller ikke at en arbeiderpartipolitiker får seg en godt betalt jobb. Hanssen skulle ha latt det gått litt mer tid før han ble en profilert del av av bedriften. Så og si ansiktet utad. Hanssen hadde trengt et par gode råd. Men nå tenker jeg på alle de som tidligere har gått fra politikken til privat næringsliv, og dermed brukt kunnskapen og kontaktene de har skaffet seg som tillitsvalgte for folket. Vi har ikke hørt noen ting om dem. Vi vet ikke hva de gjør, hvem de jobber for, hva de gjør med den kunnskapen og de kontaktene de fikk som tillitsvalgte. Og hva tar de betalt for å dele den kunnskapen?  

Mange Arbeiderpartiettopper har en påtatt folkelighet som er på grensen til å bli kvalm av.

Tidligere har jeg skrevet at Arbeiderpartiet ikke lenger er partiet for arbeidere. Det har de vist gjennom den politikken de har ført på 2000-tallet. Mange arbeiderpartitopper har en påtatt folkelighet som er på grensen til å bli kvalm av. Bjarne Håkon Hanssen kan sees på som et eksempel på akkurat det. Flere arbeiderpartistatsråder likedan.  

I denne saken blir det kastet lys på noen maktstrukturer som ikke er synlige for vanlige folk, og som vanlige folk heller ikke har tilgang til. Det gir mer makt til elitene, til de som har ressurser, mens vanlige folk får mindre og mindre makt over politikken og prosessene. Stikkordet her er gjennomsiktighet. Disse tendensene, tror jeg, bidrar til større distanse mellom folket og de demokratiske og politiske institusjonene. Noe som absolutt ikke er bra, og ikke et demokrati jeg vil leve i.