Foto: wikimediacommons.com
- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
Årets norske bidrag til Melodi Grand Prix, eller Eurovision Song Contest som det og så fint heter, holdt ikke hele veien. Faktisk ble norsk-kenyanske Stella Mwangi og hennes “Haba Haba” tredje dårligst i den ene av de to semifinalene. Kun Portugals komiske skrekkbidrag og en intetsigende polsk poplåt kom bak henne.
Forventningene var store, og Stellas tårer da hun møtte pressen etter MGP-exiten dermed helt forståelige. Med futt, fart og afrikanske rytmer skulle den flerkulturelle jenta ta Düsseldorf og publikum med storm, slik hun gjorde det med norske tv-seere da hun gikk til topps i vår nasjonale kåring. I stedet endte det hele i en dundrende fiasko.
Ikke god nok
I en kommentar på våre nettsider advarte jeg for noen uker siden om at låten kunne komme til kort, særlig med tanke på at årets konkurranse bød på en del sterke navn og flere regionalt og internasjonalt anerkjente artister.
Hele debatten er en egentlig en stor bjørnetjeneste for både Stella og norsk musikkbransje.
En annen sak er nettrasismen som Mwangi er blitt utsatt for både i etterkant av den norske MGP-seieren og i kjølvannet av hennes mislykkede opptreden på Esprit Arena. Flesteparten av innleggene har vært hyggelig, men dessverre har også mange kommet med både personhets og sjikane rettet mot hennes afrikanske opprinnelse. Det er selvsagt uakseptabelt og totalt usaklig.
Splittende
På en annen side sitter jeg igjen med inntrykk av at Stella var et splittende valg. Jeg frykter dessverre at de som ville ha “erkenorske” Helene Bøksle istedenfor Mwangi til finalen nå gnir seg i hendene over sistnevntes fiasko. Spørsmålet er om det ville gått like bra – eller rettere sagt like dårlig? En kan bare spekulere. Sagt på en annen måte: Hadde Bøksle kommet tredje dårligst eller helt sist; ville det vært fordi låten hennes var “for etnisk norsk for Eurovision”, øynene altfor blå, eller – gudene forby – kjolen for kort? Nei, det hadde vært fordi sangen ikke var god nok.
En norsk fiasko
Overfor dem som fremhevet at det var Mwangis hudfarge og “de satans boingotromman” (for å sitere en viss varaordfører) som var avgjørende så kan jeg ikke gjøre annet enn riste på hodet. Norge er en av nasjonene med flest nullpoengere i Grand Prix-sammenheng, og sist jeg sjekket var både Jahn Teigen, Finn Kalvik og Tor Endresen heilnorske.
Hele debatten er en egentlig en stor bjørnetjeneste for både Stella og norsk musikkbransje. Vi har, eller burde ha, kommet såpass langt at når både samer i kofter, irske fiolinister og en hviterussisk unggutt fra Nesodden kan representere Norge, så bør også en jente med svart hud og afrikanske rytmer kunne gjøre det.
Mwangi selv har sagt at hun ser bort ifra hetsen og de stygge kommentarene på nettet. For meg er det et tegn på at vi har å gjøre med en artist med begge føttene godt plantet i virkeligheten og vilje til å komme seg videre i karrieren etter en mindre heldig festivalerfaring. For her er det snakk om Norge som vinner eller taper som MGP-nasjon. Ikke den svarte Stella Mwangi eller østeuropeeren Aleksander Rybak.
