ABB i år 2083

Jeg er 106 år og går oppover Karl Johans gate i Oslo. Jeg passerer Stortinget, og får øye på forsiden av VG i kiosken: «Statsminister Abul Karim besøker kirke». I år 2083 er Norge blitt republikk og vi har både president og statsminister. Utenfor Stortinget henger et norsk flagg hvor halvparten består av fargene og mønsteret fra det samiske flagget. 

Jeg husker historiene besteforeldre fortalte om den gang pizza ble introdusert i Norge 1970-tallet. De var så reddde. Tenk; disse italienerne som kom til Norge med den slags mat slik at våre matvaner ble skviset bort. Hvem trodde at pizza skulle bli en av Norges nasjonalretter i årene som kom?

Jeg var en av dem som fryktet. Jeg beklager at jeg tok feil.

Og så var det innvandrere. Og deretter muslimer. Jeg fryktet dem. Muslimene. Jeg var sikker på at de kom til Norge for å overta landet. Kanskje til og med Europa. Men slik ble det ikke. De ble norske, og mer norske enn vi norske noen gang var. 

Det var en muslim som het Amir Sheik som var leder for 17.mai komiteen i Oslo i 2008. Han nektet å tillate andre lands i 17.mai toget. Men ordfører Fabian Stang ville ikke ha det slik. Nei, Stang ville la alle gå med det flagget de ønsket. Men hva skjedde til slutt? Det var bare norske flagg å se selv om muslimene kunne gått med hjemlandets flagg. 

En annen muslim het Tommy Sharif. Han var redd for muslimer. Den dagen det blir flertall av muslimer, flytter jeg sjappa til Finnmark, sa han. Den dagen kom aldri. Han driver sjappa på Skedsmokorset fremdeles.

Så har vi en annen muslim og Arbeiderparti-politiker: Saera Khan. Hun var imot at muslimske kvinner skulle få lov å bruke hijab i politiet. Hun passet på den norske kulturen. 

Det var den gang det. I dag har vi en statsminister som heter Karim. Er han muslim tro? I 2083 vet vi ikke hvem som er hva. For Abul og Ali er like vanlige navn som Ola og Per. Det som definerer oss er det norske språket som vi har til felles. 

Jeg var en av dem som fryktet. Jeg beklager at jeg tok feil.