Jernkvinnen med sans for eliteinnvandring

 
Foto: U.S. News & World Report
Margaret Thatcher skaper selv etter sin død splittelse blant britene. Historien viser imidlertid også at hun hadde en svært ambivalent innvandringspolitikk.
0Shares

Få statsledere har skapt så sterke følelser som den nå avdøde “jernkvinnen”. På den ene siden har man hennes tilhengere, som mener hun reddet Storbritannia fra en politisk og økonomisk hengemyr. På den andre hennes innbitte politiske og ideologiske motstandere, som mener hennes snuoperasjon hadde for store menneskelige kostnader, i form av tapte arbeidsplasser og en rasert velferdsstat. 

Selv død fortsetter Thatcher (bildet) å skape sterke meninger. Når hennes kiste rullet ned på vei til Westminster Abbey, var det møtt opp folk for å vise sin respekt, mens andre benyttet anledningen til å vise henne den “siste avsky”. 

Arv
Faktum er at vi har har å gjøre med den personen som satt tredje nest lengst i statsministerstolen. En selverklært “conviction politician”, med langt mindre sans for meningsmålinger enn handling, så har “jernkvinnen”, og hennes arv gått videre. Thatcherismen, om enn ikke like sterk i dag, fortsetter å prege Storbritannia på godt og vondt.

Omtalen av Thatchers innvandringspolitikk er overraskende liten i de offisielle kondolanseprotokollene i Overhuset (House of Lords).

I Underhuset har imidlertid tonen vært en helt annen. Alok Sharma, Priti Patel og Dominic Raab, alle parlamentsmedlemmer med innvandrerbakgrunn, påpekte hvordan hennes sterke personlighet har inspirert en hel generasjon flerkulturelle gründere og politikere.

– For nyankomne som min far, som kom til Storbritannia uten en rødt øre ble Thatchers verdier om hardt arbeid og bedre livskvalitet en enorm inspirasjon, var Raabs kommentar i en parlamentsblogg.

Nullinvandringsperioden
Ifølge migrasjonsskribenten Awale Olad var de elleve årene under Thatchers styre preget av lite fokus på innvandring, og en heller ambivalent politisk tilnærming. Årene under 1979-1990, kalles for “nullinnvandringsperioden”. En periode hvor Storbritannia i korte perioder opplevde økonomisk vekst, og derav var langt mindre attraktiv som, da særlig, arbeidsinnvandringsdestinasjon.

Olad argumenterer videre for at Thatcher endret syn under sin tid som politiker. Fra å støtte den kontroversielle og høyreradikale Enoch Powell, til å bli innvandringsskeptisk, til å se på innvandring som et godt økonomisk verktøy så lenge den var til gagn for britisk økonomi.

Innvandringsshopping 
En kan si at jernkvinnens politiske arv lever godt den dag i dag, også når det gjelder synet på innvandring. Og ikke bare blant britene, men internasjonalt. Her hjemme går debatten om hvorvidt innvandringen skaper noe igjen, enten det er skatteinntekter eller arbeidsplasser. En debatt som er sterkt inspirert i Thatchers, og likesinnedes politiske utilitarisme (nyttetenkning). Fokuset ligger på formål, statistikk og tall, enn på de rent menneskelige aspekter.

Vi kan si at thatcherismens innvandringspolitikk var et paradoks. På den ene siden opererte man med en retorikk mot det “fremmede”. “Fremmede” som derimot investerte i landet ble tatt i mot med åpne armer. Under henne ble av britenes stolthet, Rolls Royce, privatisert vekk og solgt til de samme tyskerne. En får tro at den godeste Churchill hadde snudd seg i graven om han fikk vite dette.

Bare hvis det lønner seg?
En kan også spørre seg om ikke dette høres kjent ut? Innvandring er bra, sålenge det er snakk om folk som kommer i dresser, kan snakke fire språk og kan kvantemekanikk. Så lenge det lønner seg. Alle andre kan vi bare glemme. Som industri- og gruvearbeiderne Thatcher og hennes system satte ut på anbud, og deretter mistet jobben.

Jernkvinnens tid er forlengst forbi. Men hennes politiske jerngrep er mer populære og relevante enn noensinne. Spørsmålet handler først og fremst om man kan finne et annet alternativ.