Diplomaten

Oslo blir arena for et storpolitisk spill i romanen Diplomaten, som Utrop trykker utdrag fra i denne og kommende utgaver
Foto: Jørn Eriksson
Ambassadør Geraldo tilhørte Fonfolket og kunne faktisk spore stamtreet tilbake til kongedømmet Dahomey. Selv om papirene manglet, kunne han påberope seg å være direkte etterfølger av Do-Aklin.
0Shares
Latest posts by Francis Stevens George (see all)

Hans tipp-tipp-tippoldefar var Dakodonu, som var sønnen til Do-Aklin. Do-Aklin var grunnlegger av det som skulle bli Fon-kongedømmet Dahomey, siden han var den første som etablerte Aja-folket fra Allaga på Abomey-platået.

Hans sønn igjen skulle bli den som grunnla det offisielle kongedømmet Dahomey. Geraldo hadde ledelse i blodet. Mannen var av kongelig slekt. Hele sitt liv han hadde følt et kall; følt seg spesiell, men uten legitimitet til en dag å bli monarken av Benin, han måtte være som alle andre. Han ble oppdratt av besteforeldrene og kjente knapt til sin far. Hans mor var en av besteforeldrenes åtte barn.

Like etter at han ble født, ble moren sendt vekk for å bo med noen slektninger i en landsby.
Verdiene han vokste opp med, stammet mer fra bestemor enn bestefar. Som typisk er for mange familier, hadde bestemor den største innflytelsen på barnebarna.

Foto : Amazon

I en hel uke før Geraldo reiste til England, utførte bestemor ulike tradisjonelle ritualer. En sau ble slaktet, en kylling ble drept, og en fest ble holdt med familie og venner.

Bestefar, som var godt utdannet, hadde tidligere arbeidet for franske koloniale administratorer. Han var relativt velstående og mottok nå en anstendig pensjon.

Som barn husker Geraldo bestefarens råd: «Utdanning er den eneste veien til suksess i livet ditt. Jeg har ikke noen penger eller eiendom å gi deg, men hvis du studerer hardt, vil jeg betale skolepenger, og jeg vil sende deg til Europa eller Amerika for mer kunnskap. Hvis du ikke vil studere, og bare roter rundt, er du overlatt til deg selv.»

Bestemoren pleide å gjenta samme budskap. «Arbeid hardt, Geraldo, og bestefar vil støtte deg.»
Geraldo var sju år gammel da disse meldingene fra besteforeldrene allerede var godt plantet i sinnet hans.

Som ung gutt hadde han allerede utviklet en hardt arbeidende og målrettet personlighet. Han lyttet til besteforeldrenes råd og jobbet veldig hardt på skolen. Han viste også tegn på å være svært reflektert og tankefull av natur.

Han var klar over ustabiliteten i landet. Like etter uavhengigheten i 1960 var det flere militærkupp, med konstant politisk ustabilitet. Besteforeldrene var fast bestemt på å sende ham til utlandet for å fortsette utdanningen så snart han var gammel nok.

Deres håp og drømmer for Geraldo ble oppfylt i 1975. I en alder av tolv ble Geraldo tatt imot i Storbritannia av en familievenn; Onkel Mathieu.

Onkel Mathieu var sønn av bestefars nærmeste venn. Han skulle nå representere Benin som førstesekretær ved Benins ambassade i London, England.

Det var vanlig at slike familievenner tok imot barn av andre slektninger eller venner. Siden Onkel Mathieu ikke hadde noen barn selv, og Geraldos bestefar var som hans andre far, ble Geraldo knyttet til onkel Mathieu og hans kone, tante Gloria. Geraldo utførte allerede små ærender for tante Gloria for å vise henne respekt og kjærlighet.

Det var for så vidt liten tvil om at da onkel Mathieu fikk jobben på ambassaden i England, kunne Geraldo bli med dem. Det var en stor mulighet for Geraldo til å få en god utdannelse, slik besteforeldrene alltid hadde ønsket.

I en hel uke før Geraldo reiste til England, utførte bestemor ulike tradisjonelle ritualer og tilbød offergaver. En sau ble slaktet, en kylling ble drept, og en fest ble holdt med familie og venner.
Bestefar holdt en tradisjonell Zangbeto-feiring for å markere denne viktige begivenheten.

Hans barnebarn skulle til England, og han skulle beskyttes mot onde ånder og ondsinnede mennesker. Zangbeto står høyt i kulturen deres. Faktisk er bestefaren medlem av det hemmelige brorskapet Zangbeto maskebærere.

På morgenen avreisedagen ba bestemor til gudene om hans beskyttelse. Hun ba om at han måtte studere hardt. Hun ba om at han måtte adlyde og lytte til onkel Mathieu og tante Gloria. Hennes bønner ble besvart. Onkel Mathieu og tante Gloria var gode mot Geraldo.

(…)

Han (Geraldo) ble utnevnt til Commisioner of the African Union Federation, som ansvarlig for infrastruktur og energi. Dette var en av de sju beste stillingene i føderasjonen. Det var tilsvarende statsråd.

USA hadde kommet med antydninger om massive investeringer i kraftsektoren i Afrika. Det ble oppfattet slik at med hans bakgrunn, var han den rette kandidaten for jobben. Enkelte fremhevet at kontaktnettet hans i USA var svært relevant. Det ble bemerket at professoren nå var seniorrådgiver i regjeringsapparatet. 

Dette var en posisjon Geraldo hadde i to år, før stillingen som Envoy Extraordinary – en utsending til Norge dukket opp.

Hans ambisjon var en post i et større europeisk land, kanskje til og med i FN.

Geraldo ønsket å bygge nettverk og skaffe seg mektige venner. Han ble derfor ikke overbegeistret over tilbudet om avtalen i Norge.

Norge var langt utenfor alle internasjonale makt-sentra, tenkte han. Norge var ikke noen betydelig aktør i “afrikanske saker”, da de ikke var noen storinvestor. 

Han var fryktet han ikke ble lagt merke til her. Han kunne ikke se for seg at noe stort kunne skje i Norge.

På hans vei opp karrierestigen kunne dette oppdraget bare betraktes som en «dødsdom». Han hadde forsøkt å få posteringen endret, og drev aktiv lobbyvirksomhet. Han fikk vite fra interne kilder at det ikke var noen store europeiske poster ledige.

Til slutt hevdet han at hans erfaring i USA og hans forståelse av sino-afrikanske problemer ville gjøre ham egnet for USA, FN og Kina. Han hadde til og med argumentert for Brasil eller India.

Men argumentene ble ikke hørt. Vedtaket var endelig; han måtte enten akseptere Oslo, eller vente enda tre år for en ny åpning.

Fakta: 

Francis Stevens George (f. 1965) er konsulent og forfatter. Han har skrevet flere romaner om forholdet mellom Norge og Afrika og én fagbok om forholdet mellom Kina og Afrika.

George vokste opp i Sierra Leone, men dro tidlig til England for å studere, først på kostskole og senere økonomi og internasjonal politikk ved London School of Economics.  I 1991 kom han til Norge. Her har han jobbet som konsulent for større og mindre firmaer innenfor faget økonomi.

Utrop trykker fem utdrag av hans nyeste roman, Diplomaten, i dette og fire påfølgende nummer. Slik presenteres boken på Amazon: “Vi befinner oss to år inn i fremtiden og Norges nasjonale sikkerhet og økonomiske fremtid står på spill. Den aller første ambassadøren for Den afrikanske føderasjonen er hovedpersonen i en historie der Norge satser på sikre sin økonomiske fremtid gjennom store investeringer i Afrika”.