Får ikke adoptere fra muslimske land

Barnløse familier i Norge kan søke om å adoptere barn fra både Norge og utlandet. Søker man om å adoptere barn fra muslimske land risikerer man et kjapt avslag. Grunnen til dette er at i muslimske land finnes det ingen myndighet som kan tillate adopsjon.

Fra 1960-årene og til et stykke opp i 1980-årene kom de fleste adopterte barna fra Asia. På slutten av 1980-årene og i begynnelsen av 1990-årene markerte Latin-Amerika seg sterkere, og i en periode var Colombia det største giverlandet. De siste årene har igjen de fleste barna hatt sin opprinnelse i Asia, med Sør-Korea som det største giverland, men det har også kommet mange barn fra Kina. Utover 1990-årene har det dessuten kommet stadig flere barn fra land i Øst-Europa. I den islamske verden er det kun Tyrkia og Tunisia som tillater adopsjon. Barn som blir adoptert til utlandet er foreldreløse eller forlatte. Likevel tillater ikke myndighetene i enkelte land at disse barna blir adoptert til utlandet.

Mange hindringer

Selv om det meste er likt når det gjelder å leve sammen med barn, enten de er egenfødt eller adoptert, skiller adoptivfamilien seg fra andre familier på den måten at adoptivbarnet kommer fra en annen kultur, og som regel ser annerledes ut enn adoptivforeldrene. Om en innvandrerfamilie av arabisk opprinnelse ønsker å adoptere barn som kommer fra samme kultur som dem, er det i øyeblikket ikke mulig. En barnløs familie, opprinelig fra Irak søkte nylig om å adoptere et barn fra hjemlandet deres. Logikken i det var at det er mange barn i Irak som mistet foreldre i krigen. De fikk avslag fra Bufdir. Forklaringen er at det ikke finnes en egen adopsjonsmyndighet i Irak som de norske myndigheter kunne samarbeide med.

– Når det gjelder adopsjon fra utlandet er det en absolutt nødvendighet for oss å ha en myndighet som vi kan samarbeide med. I Irak er det for tiden ingen slik myndighet og det gjør saken umulig for oss, sier Stephansen.

Den norske ambassaden i Syria ble bedt om å undersøke mulighet for adopsjon av barn fra Irak. Tilbakemeldingen var at det i øyeblikket ikke er mulig.

Redd Barna er en organisasjon som arbeider for å realisere barns rettigheter i samsvar med FNs konvensjon om barnets rettigheter. De deltar i nasjonalt og internasjonalt arbeid for barn som trenger hjelp. Jurist i Redd Barna, Elin Kjørholt sier at de ser et behov for å hjelpe barn fra uroområder også gjennom adopsjon. De forstår imidlertidig de norske myndighetenes posisjon.

– Det er meget viktig å unngå at barn blir smuglet ut fra deres hjemland og solgt videre gjennom en fiktiv adopsjon. Vi kan ikke være med på smugling av barn eller «trafficking». Det er meget viktig at identiteten til alle barn som blir adoptert kan sjekkes med landets myndigheter. «Trafficking» er et stort problem i mange fattige land og det er meget viktig at de norske myndighetene har noen som kan verifisere bakgrunnen til barn, sier Kjørholt.

Må sjekke selv

Gjennom blant annet media kan man lett få det inntrykk at det er svært mange barn som lider og som dermed synes å være tilgjengelige for adopsjon. Men slik er ikke virkeligheten. Adopsjon til utlandet er svært ofte et kontroversielt og følsomt politisk spørsmål i barnas hjemland, og det kan være sterke krefter i landet som motarbeider utenlandsadopsjon. Som regel har barnas hjemland en klar målsetting om å holde utenlandsadopsjoner på et lavt nivå. I Bufdir anbefaler de at familier som ønsker å adoptere fra muslimske land sjekker hvilke myndigheter som Norge kan samarbeide med.

– Søkere må selv undersøke hvilke lover som gjelder i det landet de ønsker å adoptere fra. De bør også undersøke hvilke myndigheter vi kan samarbeide med og sette oss i kontakt med dem. Det er en del folk som har tatt kontakt med oss i forbindelse med dette hittil. Det er så langt ingen som har gått videre på det. Som regel stopper det opp på dette stadiet, sier seksjonssjef Morten Stephansen.

– I mange muslimske land er adopsjon som sådan ikke tillatt. Noen opererer med den såkalte kafala. Kafala er en form for fostershjemordning der barnet bor hos fosterfamilien fram til det er 18 år. På denne måten brytes det ikke bånd med barnets biologiske familie, sier seksjonssjef Morten Stephansen i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)