400 årsdag for sikhenes hellig bok

Sikh tempelet i nærheten av mitt hjem i Delhi er dekket av lys og ved full aktivitet når vi kjører inn fra flyplassen kl. fire om morgenen. Det er første september, dagen sikher verden over feirer at deres hellige bok, Adi Granth som i ærbødighet også kalles Guru Granth Sahib, så dagens lys for fire hundre år siden.

I over en måned har sikher ved Delhis gurudwaraer gjort forberedelser til denne dagen. Familier har sittet og lest hele Adi Granth uten stans ved hvert sikh tempel i byen. Nå endelig, er dagen kommet.

Alle er like for Gud

 

Når vi kommer ut står et par menn og deler ut karhai parshad, som er semulje halwa som alle som går ut får litt av. Alle må stå i kø for å få sin parshad.

– Hos oss er det ingen konge eller tigger, forteller Hari Kishan, som vokter gurdwaraen. Alle må stå i kø for å komme inn, alle må stille seg her for å få parshad. Det er fordi det er ingen som er rik eller fattig, fra høykaste eller kasteløs hos oss. Alle er like for Gud.

 

Sikhenes tro

 

Guru Nanak (1469-1539) grunnla sikhismen. Nanak og hans etterfølgere var kritiske til ritualer og presteskap. De tilba Akal Purakh, Den Tidløse. En gud som oversteg all beskrivelse, et upersonlig absolutt som det ikke var knyttet fortellinger til, men som hvert menneske kunne ha tilgang til i sitt sinn.

Frelse fra gjenfødslenes kretsløp oppnår man gjennom å kvitte seg med haumai eller egoisme, sa Nanak. Veien til dette er meditasjon over det guddommelige navnet.

Guru Nanak ble fulgt av ni andre religiøse ledere. Ved den tiende gurus død ble den hellige boken Adi Granth, eller Sri Guru Granth Sahib, utnevnt til den levende guru. Etter dette kan ingen gjøre krav på status som guru.

Sikher tror at Gud er inni oss alle, men i noen mennesker har han vært til stede på en slik måte at deres diktning er Guds egen tale. Gud har ingen form eller atributter. Han kan ikke selv ytre ord. Derfor trengs det spesielle mennesker som Guds tale kan bli til ord gjennom.

Disse menneskene er uten egoisme og er blitt forent med Gud. Deres ord er annerledes enn andres, de er åpenbaringer av det som er sant. De har virkeliggjort Guds Navn. Det er sangene til disse menneskene Adi Granth består av.

Seks av sikhismens ti guruer og femten dikterhelgner, kalt bhagater, regnes blant disse spesielle menneskene. Bhagatene regnes ikke som sikher, men deres gudsforståelse som var så lik sikhismens at diktene deres ble del av Adi Granth.

 

Ordet sikh betyr opprinnelig “elev”, ordet guru “lærer”. En guru er både en som er lærd og en som blir tillagt religiøs autoritet. En sikh er en disippel av Den evige guru som manifesterte seg i sikhismens ti menneskelige guruer, og som nå manifesterer seg i den hellige boken.

Jeg er for sliten etter turen fra Norge til å rekke morgen ritualene. Skolelever og tilbedere skal gå fra sikhtempelet Gurudwara Bangla Sahib til Gurudwara Rakab Ganj i prosesjon tidlig om morgenen. Senere på dagen drar jeg inn til byen. På radioen meldes det at det er stengt for trafikk ved de største sikhtempler i sentrum. Men vi kjører til Gurudwara Bangla Sahib, som ligger midt i byen og kommer fram uten problemer.

Køen er lang utenfor. Trøtt etter reisen, står jeg lenge før jeg oppdager at køen jeg står i bare går til matserveringen, det er et annet sted jeg må gå for å komme inn.

Jeg må levere fra meg sandalene mine og vaske føttene før jeg går inn. Alle dekker hodet sitt før de går inn. For menn som ikke bærer turban ligger det en kurv med små skjerf i brokade som de kan forsyne seg med. Jeg bruker dupattaen min, det lange skjerfet som vanligvis henger over skuldrene, som slør. De fleste går først og kjøper noen brød og semulje halwa i en bolle laget av blader utenfor hovedbygningen. Dette kommer de til å levere fra seg senere inn i tempelet og det blir delt ut til alle når de går ut. Så går de inn i gurudwaraen.

Boken er plassert på et alter under en baldakin og er gurudwaraens hellige sentrum. To menn står og vifter over boken, mens tre kvinner sitter og synger hymner fra Guru Granth Sahib. Noen mennesker står og vender seg mot boken og ber stille, mens andre går forbi. Noen setter seg ned for å lytte til hymnene, med sine blikk rettet mot den hellige boken. Boken behandles som en guddom, alle sitter vendt mot den.

Boken åpnes og lukkes seremoniellt og i gurudwaraen viftes boken høytidelig så lenge den er åpen. Ritualet som åpner boken kalles prakash karna, «å gjøre lyset synlig». I dag feires det at det er 400 år siden den første prakash karna.