Prosjektet fokuserer på mangfoldet som finnes av språk, kultur og mennesker blant fortellere i Norge og utlandet.
– Jeg startet Cric Crac fordi jeg er eventyrforteller og fordi det ikke finnes noen steder i Norge for å fortelle historier. Cric Crac er opprinnelig en fortellerklubb i London for voksne. Jeg ville ha en lignende klubb for barn, og vi startet dette sammen med Deichmanske bibliotek. Etter hvert fikk vi blant annet støtte fra Oslo kommune. Vi hadde forestillinger en gang i måneden rundt omkring på skoler og i barnehager, og en forestilling for voksne om kvelden. Da pengene tok slutt ble jeg kontaktet av teaterbåten MS Innvik som ba meg arrangere fortellinger hver søndag. Cric Crac er også i Fredrikstad én gang i måneden, forteller Dahlsveen.
Telenor og vann
Det spesielle med Cric Crac er at den vil bruke folk med forskjellig bakgrunn og språk, også forskjellige norske dialekter. Familier med barn kommer til Cric Crac-forestillingene.
Utrop var på en av dem. Forestillingen var interessant både for barna og foreldrene deres. De minste gledet seg og ble gjennom dans og samtaler involvert i historiene av dem som fortalte.
– Cric Crac kommer opprinnelig fra Jamaica. Fortelleren sier Cric og publikum svarer Crac, og så begynner fortellingen. Alle er interessert i historier nå om dagen, inklusive bedrifter. Dette bedrer medarbeidernes kommunikasjonsevner og bidrar til at medarbeidere identifiserer seg mer med bedriftens syn og verdier. Jeg hadde et oppdrag for Telenor der vi lagde forskjellige tradisjonelle historier rundt temaet vann. Vi brukte vann fordi Telenor anser seg for å være like nødvendig som vann, sier Heidi Dahlsveen før hun forklarer at en tradisjonell historie er en historie som er muntlig overlevert og ikke skrevet ned noe sted.
Vulgære historier
En av dem Dahlsveen forteller historier sammen med er Safia M. Abdi fra Somalia. Hun er ikke profesjonell forteller, men opprinnelig sykepleier. Abdi forteller hovedsakelig historier om dyr fra Afrika for små barn.
– Jeg forteller historier om skilpadden som er en svindler i Vest-Afrika, og hun forteller historier om løven som alltid blir lurt. Hennes historier er i likhet med mange andre historier fra Somalia ofte vulgære, som for eksempel den om Anus som ble kroppens konge.
Landene som har vært involvert i Cric Crac fram til nå er Pakistan og land i Vest-Afrika. Noen av fortellerne, hovedsakelig i Vest-Afrika, synger fortellingene sine. De kalles skald på norsk og bruker musikk. I Vest-Afrika kalles de griot. I tillegg har de hatt fortellere fra de Karibiske øyer. Fram til i dag har det vært 6-7 utenlandske fortellere.
– Fortellere fra forskjellige land bruker de samme teknikkene, men de kan ha forskjellig stil. Vi lærer ikke en tekst utenat, men vi lærer strukturen og improviserer. Den afrikanske måten å fortelle på er med mer bevegelse, dans og musikk. Mens vi i Vest-Europa ikke bruker kroppen så mye, sier Dahlsveen.
Spøkelseshistorier best
Hun forteller videre at den samme historien kan bli fortalt til både voksne og barn, men at den bli fortalt forskjellig og med ulikt fokus avhengig av publikummet. Publikummet på skipet MS Innvik varierer i forhold til hva som ellers foregår i byen. Vanligvis er det mellom 20 og 30 personer, sier Dahslveen.
– Det jeg liker best er spøkelseshistorier. Jeg tror at alle kulturer har de samme erfaringene med spøkelseshistorier, men i forskjellige former. Jeg var i Finnmark og en liten gutt fra Sri Lanka sa til meg at det ikke er noen spøkelser i Norge, bare i Sri Lanka, ler Dahlsveen.
Hun har jobbet med en pakistansk man, Naveed Amjad, som har samlet historier fra Pakistan. Og noen av disse historiene er ganske like norske folkeeventyr. For eksempel Man dattera, Kjærring dattera. Man har den samme historien i Pakistan, men i stedet for å falle ned i en brønn, bestiger hun et fjell. Der er det også en god datter og en ond datter, men de møte forskjellige utfordringer.
Universelt
– Å fortelle historier og spesielt eventyrfortelling for barn, er det samme overalt i verden. Alltid den lille som må slåss mot den store. Jeg jobbet som eventyrforteller ved Gamlebyen skole og selv om barna fra Somalia ikke forsto norsk så bra, gjenkjente de situasjonen. Dette fikk dem til å lytte fordi det var noe kjent med måten jeg som voksen satt og fortalte en historie. Etter hvert begynte disse barna å fortelle meg historier tilbake.
– Denne genren har utviklet seg mye i de siste 10 årene, sier Dahlsveen som har vært forteller i åtte år. I Norge.
– Når jeg framfører eventyr med pakistanske Ellias Masih, framfører vi på norsk og urdu, han synger og jeg snakker. Det er interessant å se hvordan barna reagerer fordi de forstår begge språkene.
– Jeg forteller ikke historier jeg ikke liker. Jeg reiser mye å føler meg hjemme i mange kulturer. I tillegg har jeg en sønn og hans far er fra Afrika. Derfor føler jeg meg hjemme i Afrika også. Noen ganger har kulturen en såpass stor innflytelse på historien at man må kjenne selve kulturen veldig godt for å fortelle en historie derfra, sier Heidi Dahlsveen.
