– Nordmenn har mye å lære av innvandrere

0Shares

– Hvordan kan nordmenn og innvandrere utvikle personlige vennskap?
– De må jo for det første komme i kontakt med hverandre, det er en grunnleggende forutsetning for et vennskap, og derfor tror jeg det å ha felles møteplasser lokalt er viktig. Det kan være skole, arbeidsplass, i et bomiljø eller idrett og organisasjonsliv. Erfaringer fra Oslo viser at innvandrerforeldre i økende grad er aktive når det gjelder å følge opp barnas fritidsaktiviteter. Det tror jeg det nå er viktig å stimulere til.

– Hvilke fordommer stenger for utviklinga av et godt forhold?
– Det er jo mange som er engstelige for det som er fremmed og annerledes og tenker at det de selv vet om og kjenner, det er det beste. Så både norskfødte og innvandrere tror jeg bør bli mer åpne, rett og slett for å få nye måter å se ting på slik at de kan se at mangfold kan bli en berikelse. Det kan det.

– Hva venter statsministeren av de nye landsmenn?
– For det første forventes det samme av dem som av alle innbyggere i Norge, at de skal oppføre seg ordentlig. De skal respektere norsk lov. De skal være med å skape et bedre samfunn for det er et felles ansvar enten en er norskfødt eller en er innvandrer. Og så venter jeg at de for nettopp å kunne bidra til dette her, skal lære seg norsk, (noe jeg hører du kan), og det er vel en forutsetning for å kunne fungere godt i det norske samfunnet. Men mitt inntrykk er nå at de aller, aller fleste arbeider hardt for å oppfylle disse forutsetningene.

– Er du fornøyd med forholdet mellom nordmenn og innvandrere?
– Jeg synes at det i mange lokalsamfunn, og det er jo lokalt dette blir satt på prøve, så er det en bedring. Og forholdet utvikler seg hele tida. Men jeg tror nok at mange nordmenn kan bli mer åpne og nysgjerrige på de som kommer hit, så det står ennå mye igjen.

– Hvorfor er det så vanskelig for utlendinger å få arbeid i Norge?
– Ja, det er det nok flere grunner til. For det første er det sjølsagt at kunnskap i norsk er en forutsetning for arbeid i de aller fleste tilfeller. 1. september i år fikk alle kommuner plikt til å tilby et introduksjonsprogram til innvandrere som har behov for kvalifisering. Innvandrere fikk både en rett og en plikt til å delta i slike program. Slik mener vi at nyankomne innvandrere vil knytte kontakt med arbeidslivet som gjør at de kan komme raskere i arbeid enn tidligere. Målet med dette introduksjonsprogrammet er jo, som dere vet, at dem skal ha grunnleggende ferdigheter i norsk samfunnsliv og forberede en deltakelse i utdanning eller arbeidsliv. Men vi ser jo det, og jeg har også selv møtt innvandrere med til dels høy utdanning som har problemer med å få jobb i samsvar med si utdanning. Og det er nok dessverre fortsatt slik at det er mange arbeidsgivere som velger arbeidstakere som er norskfødte, som likner dem selv, at de kanskje vegrer seg når de ser en søknad med et litt fremmedartet navn. Så jeg tror at det fortsatt er en jobb å gjøre med det holdningsmessige. Og jeg vet at også NHO og andre arbeidslivsorganisasjoner jobber med dette. Situasjonen er ikke tilfredsstillende, langt derifra, men jeg tror at den er under bedring.

– Søknader på arbeid fra innvandrere blir ofte urettferdig behandlet. Hva har staten tenkt å gjøre med det problemet?
– Etter arbeidsmiljøloven er det jo forbudt å forskjellsbehandle mennesker på bakgrunn av både kjønn, religion, livssyn, hudfarge og nasjonal etnisk opprinnelse. Men i høst kommer det et nytt lovforslag som skal styrke vernet mot etnisk diskriminering, for vi ser at situasjonen ikke er tilfredsstillende i dag.

– Uten arbeid, ingen inntekt og mange er enslige lenge. Er det mulig å gjøre det lettere å oppnå familiegjenforening?
– Regjeringa mener jo at kravet om forsørgelse som er knytta til kriteria for familiegjenforening skal virke som et insentiv for utlendinger med oppholdstillatelse i Norge til å prøve å komme seg ut i arbeidslivet, og således også kunne stimulere familiegjenforening. Vi anser det ikke som ønskelig at familiens eneste inntekt skal dekkes over sosialbudsjettet. Og det er bakgrunnen for at vi gjeninnførte forsørgelseskravet for personer som har fått opphold på humanitært grunnlag og som ønsker å hente sin familie hit, eller hente en ektefelle fra hjemlandet. Personer som har fått innvilga asyl har ikke noe slikt krav i forbindelse med familiegjenforening med barn, og for ektefelle er det et vilkår at ekteskapet var inngått før innreise til Norge. Det er prinsippa i dagens regelverk, de mener vi bør opprettholdes.

– Asylsøkere venter ofte lenge på svar. Hvorfor kan de ikke få norsk- og samfunnsopplæring eller arbeidstillatelse i ventetida?
– I forhold til norskopplæring valgte vi å satse på dem som har fått innvilga oppholdstillatelse og som skal bli værende i landet, fremfor de som har en uavklart asylsak eller får avslag. I 2003 kom det vel om lag 15 600 asylsøkere til Norge. Omtrent 20 prosent av dem fikk opphold. Og det er de som har krav på norskopplæring. Så synes jeg det er viktig å få ned saksbehandlingstida slik at oppholdstida i mottak blir redusert, og at de som ikke blir vurdert å ha et beskyttelsesbehov må sendes ut så fort som mulig. Da unngår vi at de blir gående i mottak unødvendig lenge.

– Når det gjelder samfunnsopplæring for asylsøkere, er det slik at alle mottak skal tilby et informasjonsprogram for beboerne, og der inngår informasjon om det norske samfunn, rettigheter, plikter og så videre. Og det er obligatorisk å delta i det programmet.

– Flere asylsøkere med avslag på sin søknad er livredde for å reise tilbake til landet de flyktet fra. Noen er satt på gata uten penger til mat og husly. Hva synes du om dette?
– For det første er det jo det å si om dette at vi har et opplegg for behandling av slike saker hvor de fleste får behandla søknaden sin i to instanser, og i noen tilfeller i rettssystemet i tillegg. Først i Utlendingsdirektoratet, og dersom det gies avslag, kan søkeren klage til Utlendingsnemnda. Så å si alle benytter den muligheten. Og når begge instanser har gitt avslag, betyr det at en har vurdert at asylsøkeren ikke har behov for beskyttelse i Norge etter FNs flyktningekonvensjon og at det heller ikke er grunn for opphold på humanitært grunnlag. Da er asylsøkeren forplikta til å reise hjem på egenhånd. Alle som har fått avslag får tilbud om å reise hjem med hjelp fra International Organisation for Migration (IOM) som Norge har samarbeid med. Det er en verdensomspennende organisasjon som bistår med billetter, reisedokumenter, informasjon og assistanse på hjemveien. Dersom de ikke reiser frivillig, så blir det politiets oppgave å foreta tvangsmessig utsendelse. Vi mener at det å reise med IOM er en langt verdigere måte å returnere på enn å bli eskortert av politiet. Så vi håper at de som må reise benytter seg av det.

Vi har jo sett en del tilfeller der personer som har fått avslag ikke reiser fra landet slik de er forplikta til. Inntil 1. juni 2002 fikk personer med avslag også fortsatt utbetalt lommepenger. Det er det nå som kjent en endring på. Fra 1. januar 2004 mistet personer med endelig avslag kost og losji i mottak – med unntak av barnefamilier, enslige mindreårige og de som har søkt om å reise med IOMs returprogram. I tillegg kan UDI bestemme at noen enkeltpersoner med avslag kan få bo i mottak, for eksempel alvorlig syke. Når en søknad er endelig avslått, så må søkeren ta konsekvensene av det. Vi har jo ikke mulighet til å ta imot alle som ønsker å komme hit. Vi er nødt til å konsentrere oss om de som vi tar imot som flyktninger eller som i følge asylinstituttet har krav på beskyttelse. Vurderingene av dette må vi overlate til de rette instansene, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Vi kan ikke lenger sitte i departement og regjering og behandle alle disse enkeltsøknadene når det kommer tusenvis av søknader hvert år. Det er en tøff jobb for de som sitter i direktoratet. Det er menneskeskjebner det dreier seg om. Som regjering stoler vi på at de gjør dette i tråd med regelverket.

– Hva mener du nordmenn og innvandrere kan lære av hverandre?
– Det er et veldig spennende spørsmål! Jeg tror at ved å møte mennesker med en annen bakgrunn, med et annet språk, ofte med en annen religion, kultur og verdier, lærer man å se verden på en rikere måte. Dermed blir en også utfordret i sine egne standpunkt. Jeg tror at innvandrere, ved å bli kjent med nordmenn, kan lære om det norske levesettet. Mange vil si at nordmenn er litt trauste og trege, men vi har noen viktige verdier som vi står for. Vi prøver å ta vare på hverandre og på naturen omkring oss. Norge er et fredselskende land, og vi bidrar til fredsprosesser mange steder i verden. Jeg håper at innvandrere som kommer hit, blir glad i disse verdiene. Vi nordmenn kan til gjengjeld lære mye av innvandrere. For eksempel er mange innvandrergrupper flinkere enn nordmenn til å ta vare på familien. Ikke bare kjernefamilien, men også storfamilien. Mange innvandrere er flinkere enn nordmenn til å ta seg av de eldre. Vi skyver de ofte over i institusjoner og besøker dem en og annen gang. Så her tror jeg vi gjensidig kan lære.

– Hva er styrken og utfordringene i et flerkulturelt samfunn?
– Først og fremst at det skaper et mangfold i løsninger på alle plan i livet og i samfunnet. På en arbeidsplass, for eksempel, kan en mangfoldig arbeidsstyrke med folk fra ulike land ha mange flere måter å løse ulike arbeidsoppgaver på og kan se problemer fra ulike synsvinkler. En kan lage gode produkter og løsninger på denne måten. Det er viktig å skape en tilhørighet slik at alle føler seg hjemme og at ingen faller utenfor. Et flerkulturelt samfunn utfordrer toleransen vår. Det er veldig lett å være tolerant overfor de som mener akkurat det samme som oss selv. Men det er ingen sann toleranse. Det er først når en møter avvik i oppfatninger at du kan få det.

– Hvorfor er mange redd for et flerkulturelt samfunn?
– Det tror jeg først og fremst er fordi vi er redd for det ukjente og føler oss utrygge. Dersom en ikke kjenner folk som er annerledes, så vet en ikke hva de tenker. Derfor er det så viktig at vi lærer hverandre å kjenne og skjønner at det ikke er noe å være redd for om mennesker ser litt annerledes ut eller har en annen religion.

– Kan et flerkulturelt samfunn ha en statsreligion?
– Ja, jeg mener det. Vi har ei statskirke i Norge. Jeg mener at det er mulig å kombinere det med religionsfrihet. Vi har jo også religionsfrihetsparagrafer i vår grunnlov og internasjonale konvensjoner. Vi praktiserer den i Norge ved at folk kan få reise sine gudshus, de kan få opplæring i sin egen religion, og vi har også en økonomisk tilskuddsordning som gjør at andre tros- og livssynssamfunn får samme støtte per medlem som den norske kirke får.

– Hvordan har innvandrere forandret Norge?
– Vi har fått en mer variert kultur med musikk, klær, mat, både på restauranter og i butikker som drives av innvandrere. Nå er det viktig å huske at det har vært innvandring i Norge i all tid. Men det som er et mer moderne fenomen, er at vi har fått innvandrere fra fjernere himmelstrøk. Tidligere var de fleste innvandrere fra kulturer som var mer lik vår kultur.

– Hva tror du, hvorfor liker norske mannfolk å gifte seg med utenlandske kvinner?
– Det med forelskelse og følelser er vanskelig å gi noe fornuftig svar på. Det må jo være fordi de er blitt forelsket og glad i dem. Og det går jo på tvers av hudfarger og landegrenser. Kjærlighetens veier er ofte uransakelige.

– Har du noe venner med innvandrerbakgrunn? Hvis ja, hvor kommer de fra?
– Ja, det har jeg. Jeg har en del venner med bakgrunn fra Vietnam. Det var på grunn av nabolaget der jeg bodde tidligere. Jeg kjenner også en del fra Somalia, Tyrkia, og Pakistan.

– Når utenlandske kvinner gifter seg med nordmenn får de tillatelse til å flytte til Norge. Men hennes barn må vente nesten ett år i hjemlandet sitt. Er det humant?
– Det er veldig vanskelig å svare ja eller nei på det. Forutsetningen for at besøksvisum, som er på tre måneder, blir innvilget for både voksne og barn er at personene returnerer til hjemlandet etter at visumtida er utløpt.

– Noen norske menn misbruker sine utenlandske koner og skiller seg før tre år er gått. Kona sitter igjen med ingen rettigheter og må forlate landet. Hva vil staten gjøre for disse kvinnene?
– Dersom ei kvinne er mishandla av sin ektefelle, kan hun etter loven ha rett på opphold i Norge før tre års botid er oppfylt. Vi har vært opptatt av å bekjempe all vold, fordi det er et alvorlig samfunnsproblem. I den forbindelse la vi nå i sommer fram en ny treårig handlingsplan som berører vold i nære relasjoner. Den viderefører arbeid som ble gjennomført i forbindelse med regjeringens handlingsplan “Vold mot kvinner”. Planen skal selvfølgelig også gjelde i innvandrermiljø. Vi tar dette på alvor.

– Hva vil regjeringen gjøre for å hjelpe asylsøkerne som er psykisk syke?
– Vi er inne i en opptrappingsplan for psykisk helse, som skal gå fram til 2008. Og vi vet at asylsøkere og flyktninger ofte er en sårbar gruppe. Så vi arbeider nå med spesielle tiltak som er retta inn mot denne gruppa. Vi satte ned i fjor ei interdepartemental gruppe som har fremma forslag om 24 ulike tiltak, som vi nå holder på å iverksette. Det dreier seg om tiltak i asylmottak og bedring av rutiner i helsevesenet når det gjelder innvandrere. Det skal bli en bedre helsesjekk når de kommer til Norge, spesielt for de som får opphold. Det skal være bedre samarbeid på tvers av sektormyndigheter, altså mottak, helsevesen, barnevern og politi. Vi vil heve kompetansen for helsepersonell som har med innvandrergrupper å gjøre når det gjelder psykisk helse, både forebyggende og oppfølgende arbeid.

Gjengitt med tillatelse fra ukeavisa Nordlig Regnbue.