Der irakernes veier deles

Det irakiske landslaget i vannpolo har tatt den livsfarlige reisen fra Bagdad til Kairo. For første gang på femten år deltar laget i det arabiske mesterskapet. - Under Saddam deltok vi aldri i slike mesterskap, forteller landslagsspiller Micheal Jamal.

Tidligere var det Uday, Saddams sønn, som var ansvarlig for all idrett i Irak. Han sponset bare fotballandslaget. Dersom et landslag i andre grener skulle være med på et mesterskap, måtte utøverne betale alt selv, forteller Micheal.
– Det verste med nåtiden er usikkerheten vi lever i, sier Micheal og understreker at de hadde full religionsfrihet som kristne under Saddam. Nå som kirker er angrepet, sprer frykten seg blant kristne i Irak og gudstjenester foregår under sterk bevoktning. Først ville ingen i den irakiske delegasjonen snakke om politikk. Landslagstreneren uttalte at politikk er et skittent spill som han ikke deltar i. Etter hvert var det likevel noen som ikke klarte å holde seg. Tross alt er dette politiske spillet – skittent eller rent – blitt et spørsmål om liv eller død for irakerne.

Tjener USAs interesser
Alaa Abdel Raheem (26) og Micheal Jamal (24) spiller begge på det irakiske landslaget. Alaa er shiamuslim, Micheal er kristen. Den irakiske journalisten Abdel Karim Yaser fra Bagdad Wafaq, avisen som midlertidig statsminister Iad Allawy har grunnlagt, ledsager laget. Han er den eneste irakiske journalisten som følger landslaget. Yaser forteller at de lever et nedbrytende liv der selv vann og elektrisitet er blitt en luksus.

– Jeg personlig er så nedbrutt at jeg gir blanke i hvem det er som styrer landet, bare jeg får nok mat, klær, strøm og vann til å ha et rolig stabilt liv, uttaler Yaser. Det kan bare skje dersom ting roer seg ned og de militante aksjonene fra de han kaller terrorister og lovbrytere holder opp.

Alaa Abdel Raheem bryter inn. Han er imot okkupasjonen og anser USA som sin fiende.
– Det finnes en stor irakisk motstandsbevegelse, men de sprenger ikke i områder med sivile mennesker. Det er vanskelig å vite hvor de er. Irak er blitt en slagmark der det gode og det onde er godt blandet sammen, uttaler han. De som angriper en amerikansk tank midt i byen, dreper et par amerikanere og tar med et titalls uskyldige irakere, er ifølge Alaa ikke motstandskjempere, men innleide lovbrytere av sionistene og amerikanerne. Det er bare okkupasjonsmakten og Israel som tjener på disse angrepene. I angrepene finner amerikanerne en unnskylding for å fortsette å være i Irak, samtidig som folk skremmes fra å delta i motstandskampen. Dersom okkupasjonsmaktene hadde ønsket å stanse infiltratører, hadde de kontrollert grensene. – Slike det er i dag er grensene helt åpne for lovbrytere fra våre naboland, nettopp fordi amerikanerne ønsker å slippe dem inn, forteller Alaa.

Yaser påstår at de fleste selvmordsbomberne er arabere. Han sier seg enig i at mange av dem nok kan være innleide av okkupasjonsstyrken og andre som har interesser i Irak, men legger skylden helt og holdent på araberne. – Våre arabiske naboland må kontrollere sine grenser, og la oss være i fred. Vi finner nok en løsning med amerikanerne, uttaler han.

Frykten fortsatt til stede
Utenfor møterommet der arrangørene for det arabiske mesterskapet holder en pressekonferanse, sitter to andre fra det irakiske landslaget ved et bord og prater. En skygge av frykt ligger over de glattbarberte ansiktene, den slipper ikke taket før de loves at de ikke skal nevnes ved deres virkelige navn. ”Ramy” er en av spillerne på laget og bor i Bagdad. Hans stamme kommer fra Al Falluja, byen som er blitt bombet sønder og sammen på jakten etter Al Zaraqwi. ”Ramys” bror ble tatt av dage av Saddams etterretningstjeneste. Han forbannet Saddam høyt overalt.

– En dag ble vi bedt om å hente liket hans ved et av Bagdads offentlige sykehus. Så jeg har ikke så mye til overs for Saddam. Men jeg vil ikke være med på å svartmale ham helt likevel, uttaler han. Den unge sportsutøveren minner om at perioden under Saddam var preget av krig og internasjonal boikott, og at slike forhold gjorde at Irak måtte styres med jernhånd. – Til gjengjeld var det trygt å bevege seg rundt. Vi hadde det vi trengte av mat og klær, strøm og vann, til tross for 13 år med beintøff boikott av landet vårt. De trengende fikk rasjoneringskort og utdelt det de trengte av mat, enten helt gratis eller for en billig penge, forteller han før følgende anklagende spørsmål slynges ut i luften: – Hva har vi nå? Om han hadde valget mellom dagens Irak og Saddams Irak, er han ikke i tvil om at det var bedre i tiden under Saddam.

Han fremhever at det er irakere som kjemper imot okkupasjonen. – Vi tror ikke på amerikanernes actionfilm, som de kaller Al Zarqawi. Han er et spøkelse USA bruker for å jevne byer med jorda og for å tillintetgjøre irakisk motstand mot okkupasjonen. I Al Falluja finnes de mest hederlige motstandskjemperne historien har vært vitne til, sier han. Amerikanerne har uttalt at Al Zarqawi har klart å rømme fra Al Falluja og intensive kamper pågår nå andre steder på jakt etter den fryktede mannen. I følge ”Ramy” er Zarqawi kortet amerikanerne vifter med hver gang de skal gå til angrep.

– Men hva med bombeangrep der titalls sivile blir drept hver gang?
”Ihab” tar ordet, setter seg helt fram på stolen og vifter med hendene: – Hvem har sagt at det er motstandsbevegelsen som står bak? Amerikanerne ønsker å få alle til å tro at motstandskampen er terrorisme. De står selv bak disse angrepene. Jeg har selv sett hvordan ting gjøres i det nye ’demokratiske Irak’, sier han og forklarer hvordan han selv var vitne til at en sjåfør ble stanset av amerikanske soldater, fikk inndratt førekortet og tatt med inne på et kontor. I følge ”Ihab” tuklet de amerikanske soldatene utenfor med sjåførens bil. – Da sjåføren kom ut kort tid etter, kjørte han bort til politistasjonen litt lenger unna, sannsynligvis for å få førekortet sitt tilbake. Bilen med den uskyldige sjåføren ble sprengt i luften og mange uskyldige irakiske liv gikk tapt, forklarer han.

Både han og ”Ramy” er enige om at amerikanernes mål er å skape ustabilitet for å sikre at de fortsatt skal være i Irak, og samtidig skremme irakerne fra å delta i motstandskampen.

Journalisten fra den Allawy-eide avisen slutter seg til etter pressekonferansen, og med ett blir det helt stille. Ethvert forsøk på å fortsette samtalen går i vasken. Et trist smil brer seg ut over ”Ihabs” ansikt. Den samme skyggen av frykt er tilbake i øynene – en stille bønn om at samtalen må avsluttes. Verken ”Ramy” eller ”Ihab” var tilgjengelige for kommentarer etter dette.

Der enigheten slutter
Alaa, Michael, Yaser, ”Ramy” og ”Ihab” var enige om en ting, nemlig at de som dreper uskyldige irakere ikke er en del av den irakiske motstandskampen, og at amerikanerne står bak mange av disse angrepene. Men der slutter også enigheten.

”Ramy” og ”Ihab” har bestemt seg for å ikke delta i valget. Et valg under okkupasjon, og med en okkupasjonsinnsatt midlertidig regjering, vil bare gi okkupasjonen legitimitet, mener begge. – Sunnimuslimenes råd har sagt at de ikke skal være med på valget. Hvordan kan vi være med, når Allawyregjeringen har gitt klarsignal for utryddelsen av Al Falluja?, spør ”Ramy”.

Hva alternativet er? Ifølge ham og ”Ihab” må okkupasjonen av Irak opphøre først. – Alt annet blir en vits, avslutter ”Ihab”.

Alaa, Michael og Yaser kommer til å delta i valget som skal finne sted i januar. De håper at dette valget vil føre til ro og orden, og mener de da vil få en legitim valgt regjering. Abdel Karim Yaser gir sin fulle støtte til den midlertidige Allawyregjeringen – kanskje ikke helt overraskende.