Aceh-provinsen ble hardest rammet av flodbølgen i sørøst-Asia. Så langt er minst 180 000 mennesker funnet døde og flere hundretusner er blitt hjemløse. I kjølevannet av tsunamikatastofen er det blitt hevdet at de sosiale konfliktene i området kanskje skulle bli dempet.
Syahrul Haron bor i Oslo, og har ingen tro på samtalene mellom representanter for den indonesiske regjeringen og frigjøringsbevegelsen GAM som startet i Helsingfors i slutten av januar.
Ønsker ikke våpenhvile
– Forhandlinger mellom den indonesiske regjeringen og GAM (Fri Aceh Bevegelsen) kan sammenlignes med en fotballkamp der det ene laget stiller som betingelse at det andre laget skal tape 5-0 før kampen er i gang, mener han.
Han forteller at regjeringen har som betingelse at GAM leverer inn alle sine våpen, og at befolkningen i Aceh og GAM samtykker i at Aceh skal være en del av Indonesia.
Det var nettopp disse betingelsene om tvungen kapitulasjon som førte til at fredsavtalen fra Tokyo i desember 2002 brøt sammen.
Haron hevder at den indonesiske staten ikke vil ha våpenhvile, men på grunn av den enorme katastrofen og behovet for hjelp utenfra, ser man seg nødt til å godta en mer eller mindre midlertidig våpenhvile.
Krigen mot GAM og befolkningen i Aceh fortsetter til tross for katastrofen. Nyhetsbyrået Reuters siterte i begynnelsen av januar en militær talsperson i Aceh: ”Det er ingen våpenhvile. Politikken er, halvparten av våre soldater i Aceh vil bli konsentrert om de humanitære operasjonene, og resten vil bli fokusert på sikkerhet, i en ’defensiv-aktiv’ strategi”.
Menneskerettighetsgruppa TAPOL med base i London siterte en annen offiser: ”Katatrofen vil ikke bli sett på som en måte som militæret kan stanse militære operasjoner mot GAM”.
Kjepper i hjulene
Behovet for hjelp i Aceh er enormt, men ifølge Harun har den indonesiske regjeringen gjort sitt beste for å stikke kjepper i hjulene for hjelpearberidet. Haron som er medlem av Aceh Flyktningeforening i Norge, og forteller at informasjonen de sitter på kommer både fra media og tallrike telefonsamtaler med mennesker i Aceh. Han forteller om sabotasje av hjelpearbeidet og manipulering av sannheten; korrupsjon og bestikkelser.
– De indonesiske myndighetene skylder på byråkrati. Men det er tull. Det indonesiske militæret er svært operativt, og når nødhjelpen kom ble mye av den fraktet til andre steder. Blant annet byen Riau, som ligger sør i Aceh, langt fra katastrofeområdene. Indonesiske soldater stjeler klær og ris fra hjelpeorganisasjoner som Røde Kors om natta og deltar i hjelpearbeidet om dagen.
– Like etter katastrofen ble hjelpeorganisasjoner fra Java sendt i militærfly til Aceh, og minst to av organisasjonene – Islamic Defenders Front (FPI) og Indonesia Mujahedeen Council (MMI) – er islamske fundamentalister, men de er ikke ønsket av GAM og befolkningen i Aceh og står bak flere attentater mot ikke-muslimske personer og grupper.
MMI ble intervjuet av CNN og utga seg for å representere Aceh-provinsen. Han som ble intervjuet snakket ikke engang acehnesisk, men indonesisk.
– Det er registrert økt indonesisk militær aktivitet flere steder i Aceh. Vi får stadig inn meldinger om tortur, mord, voldtekt og plyndringer av sivile. Flomofre uten identifikasjonspapirer nektes rasjoner, og det er registrert økt flyktningestrøm til Malaysia.
Olje og gass
– Hvorfor er den indonesiske staten så opptatt av at Aceh skal være en del av Indonesia?
– Aceh er et rikt land når det gjelder naturressurser, men Indonesia får en ufordelaktig stor del av fortjenesten. Aceh har olje, gass, aluminium, tre, gull og fisk, sier Syahrul Harun.
Minst 30 prosent av Indonesias olje- og gasseksport og rundt 15 prosent av den totale eksporten kommer fra Aceh-provinsen. Det er svært mye tatt i betraktning av at Aceh er et lite område gitt alle små og store øyer som utgjør Indonesia. Det er nok særlig oljeressursene som er viktige. Men det er nok også en annen grunn til at Indonesia tviholder på Aceh-provinsen, forklarer Haron. Man er redd for at flere folkegrupper skal forlate Indonesia slik det skjedde med Øst-Timor i 2002.
Ikke bedre etter
Suharto
– I hvilken grad førte Suhartos fall til positive forandringer i Aceh?
– Det ble ikke noe bedre, mener Syahrul Haron.
Han peker på at til tross for at revolusjonen førte til at maktovergrepene ble kjent og DOM-perioden ble avsluttet, tok det ikke lang tid før de indonesiske soldatene var tilbake og overgrepene fortsatte. General Wiranto som var øverstkommanderende da revolusjonen inntraff, beklaget de brutale overgrepene og rundt 1 000 soldater ble trukket ut. President Habibie som overtok etter Suharto, besøkte provinsen. Men beklagelser og ”høflighetsbesøk” var lite troverdige. Wiranto så ingen grunn til å undersøke overgrepene og straffe de skyldige. Befolkningen var rasende og høsten 1999 kom de indonesiske soldatene tilbake. De skulle ivareta ”sikkerheten mot opprør”. Og først etter tsunamikatatrofen har det igjen blitt kastet litt lys over forholdene i Aceh.
Vi avslutter med å spørre ham om hans egen situasjon, om hvor mange han selv mistet i flodbølgekatastrofen. Men han vil ikke snakke om seg selv. Han tenker på alle ofrene i Aceh og legger til at 70 prosent av befolkningen nå er traumatisert av tsunamikatastrofen.
Syahrul Haron håper at resten av verden nå kan presse Indonesia til å gi Aceh uavhengighet.
FAKTA
Historikk
Aceh var en egen selvstendig stat lenge før det ble kolonisert. Allerede fra engang på 1500-tallet skal Aceh ha eksistert som egen stat, sier Syahrul Haron.
I 1873 ble Aceh invadert av Nederland, og en 30 års geriljakrig fulgte.
Koloniregimet kollapset i 1942 og etter tre og et halvt års japansk okkupasjon, støttet noen acehnesere Indonesia og Sukarnos kamp for et uavhengig Indonesia som ble proklamert i 1945. Nederland oppga suvereniteten i 1949 og Aceh ble da en del av Indonesia.
Noen få år etter uavhengigheten økte motstanden mot sentralregjeringen i Jakarta. Den væpnede opprørsbevegelsen Darul Islam ville etablere en islamsk stat, men krevde ikke uavhengighet fra Indonesia. Bevegelsen fikk økt acehnesisk støtte.
I 1959 fikk Aceh status som ”Spesial region” med kontroll over blant annet utdanning og religion. Den åpne opposisjonen mot Indonesia ble svakere.
Motstanden gjenoppsto fra midten av 70-tallet med dannelsen av GAM (Gerakan Aceh Merdeka) med Teungku Hasan di Tiro som leder. I 1976 vedtok GAM en uavhengighetserklæring og startet den væpnede kampen for uavhengighet fra Indonesia.
Indonesia gikk til hard kamp mot GAM, og på begynnelsen av 80-tallet var mange av de viktigste lederne i fengsel, drept eller i eksil. Tiro forlot Aceh i 1979 og har opprettet en eksilregjering i Sverige.
Etter en periode med lav aktivitet, ble kampen gjenopptatt i 1989 med angrep på politistasjoner og militære installasjoner. Mange av GAMs ledere hadde kommet tilbake fra eksil, blant annet fra Libya. Indonesias svar på GAMs intensivering av frigjøringskamp var å sende tusener av soldater inn i provinsen. Perioden 1989 til 1998 er den hittil verste når det gjelder undertrykking, tortur og andre grusomme overgrep. Provinsen var en Militær Operasjonell Sone (DOM). Undertrykkingen og overgrepene økte radikalt, og støtten til GAM vokste betydelig.
Så kom revolusjonen i Indonesia i mai 1998, og den forhatte diktatoren Suharto ble styrtet. Det ble også feiret i Aceh. I provinshovedstaden Banda Aceh demonstrerte en million mennesker (nesten en fjerdedel av befolkningen) og krevde folkeavstemning om sin framtid.
Kilder: Human Rights Watch og Acehnet.tripod.com